Nå er det over ett år siden - og en ny sommer går mot slutten

Vi skriver august. Det er over 1 år og 3 måneder siden Viktor døde.
Det er lenge siden jeg har vært her inne og oppdatert. Jeg har tenkt mye på det, utsatt det og tenkt at jeg kanskje ikke skulle gjøre det. Kanskje jeg var ferdig med det. Kanskje er det meste sagt.

I denne bloggefrie perioden har jeg sett at det likevel er aktivitet her inne. Mange sjekker nok jevnlig om det har kommet innlegg, og nye kommentarer har kommet fra lesere. Rørende og gode kommentarer, som jeg setter stor pris på. For meg viser det at det jeg har skrevet kan bety noe for fler enn meg selv. Det kan for noen være å kjenne seg igjen i situasjonen og sorgen, lese om andre som har opplevd noe liknende. Slik var jeg også, særlig i fjor sommer. Slukte alt jeg kom over av både bøker og artikler og blogger, som handlet om sorg og det å miste noen. Gjenkjennelse.
Andre beskriver det som å oppleve en ny side av livet, å lese om slike familier som vår. En situasjon man ikke tenker at man kan komme i. Men ved å lese om det slik, tenker man kanskje en ekstra gang på hvor viktig det er å sette pris på de små ting.
Jeg har tenkt på hvor lite flinke vi var oppigjennom, til å ta spontane familiebilder av oss fire. Vi har ikke mange slike. Det håper jeg flere blir flinkere til, i disse selfie-tider! Det er viktig å ta vare på!

Vi rundet det første året i april.
I løpet av vinteren og våren var det mange rare og tunge dager.
Fra februar og utover, var det mange datoer om skapte reprisetanker i hodet mitt. Da april kom igang, trappet jeg opp jobbingen litt også, slik at det ble 30% resten av skoleåret.
Å skrive om det nå, virker kanskje overflatisk og rart. Det er annerledes å beskrive ting i etterkant enn den dagen det gjelder.

Hvordan vi ville markere den 11.april, hadde jeg og ungene tenkt litt på og snakket om i forkant. Vi ville ut og spise, slik at dagen ble litt annerledes. Vi snakket om hva som passet best - å spise et sted pappa hadde vært med før, eller et helt nytt sted, som vi ikke hadde vært før. Vi endte på det første. Det passet best. Og derfor ble det middag på Thon-hotellet denne dagen. 
Vi var også på grava, slik vi er ofte ellers også. Med roser og lys.
Helt vanvittig, og like surrealistisk, å lese navnet på steinen på kirkegården. Det er det fortsatt. Kjenner at jeg har fokus ned på blomstene, på lysene og pynten, heller enn på navnet - det gjør for vondt...

Jeg tror ungene syntes 1års-markeringen var ok. Samtalen rundt bordet mens vi ventet på maten, og mens vi spiste, hadde fokus på hva de husket om pappa. På gode minner og ting vi har gjort. På hva han likte og hvordan han var. Tenker at det må være fokus ofte, men iallefall denne dagen. Hvert år. Sette av denne stunda til ham, liksom.

Livet etterpå da? Når det første året har gått?
Det var da alt skulle bli så mye bedre? Annerledes?
Riktignok har vi vært gjennom et år, med alle høytider, alle merkedager, alle datoer og selve datoen.
Men mest av alt var følelsen denne dagen at - ja, nå har vi ventet et år, lengtet et helt år. Men han kommer ikke tilbake. Dette er starten på resten av evigheten. Han kommer ikke tilbake.
Det blir ikke så mye annerledes.
Vi venner oss til den nye måten å leve på. Klarer oss og får ting til. Har det bra, trives på et vis. Synes det går greit.
Men det er ikke slik det skal være.
Det går aldri en dag uten at jeg tenker på ham. Kanskje ikke en halv dag heller. Et par timer kanskje. Det kommer så an på. Hva vi gjør, skal gjøre, hvor vi drar osv.
Og det kommer flere juler, flere bursdager, flere påsker... Og de vil aldri bli som før.


Stormen har lagt seg, de store bølgene har roet seg. Men havet vil aldri mer bli blikkstille.... Det vil alltid være dønnininger som slår mot land, alltid være krusninger på vannet.


Litt mer om sommeren kommer etter hvert....
Snart er det jo skolestart også. Og her i huset har vi en førsteklassing.... Det er jo både stort og veldig vemodig.... Jeg vet at Viktor så gjerne skulle vært her da, fulgt lisse bane sitt på skolen....