Montebello i våre hjerter!

Vi har vært på familiekurs. For sånne som oss, der mor eller far er død av kreft.

Dette står å lese om senteret:
"Montebellosenteret (MBS) er en nasjonal helseinstitusjon for kreftpasienter og deres pårørende. Formålet er å gi hjelp til livsmestring.
Senteret skal også brukes til kurs for personell som arbeider med kreftsyke, og med andre oppgaver knyttet til kreft og kreftforskning. I samarbeid med Radiumhospitalet og andre relevante fagmiljøer skal senteret være et kompetansesenter i arbeidet med langtidseffekt etter kreft.
Montebellosenteret i Ringsaker kommune, Hedmark Fylke, er opprettet av Staten ved Sosialdepartementet og Det Norske Radiumhospital i 1990, og er organisert som en stiftelse."

(Klikk på bildene for å få dem større)

Og jammen var det flott der.
Rene luksushotellet, med flotte rom, spisesal og mange herlige rom til lek og hvile.
Vi fikk suiten, visstnok! (Om tildelelsen gikk på annsennitet i å leve med kreftsykdom - da var vi nok selvskrevne...)
Vi ble tatt i mot av fagpersoner og miljøarbeidere, som skulle ta seg av oss 23 voksne, og alle de 49 barna i alle aldersgrupper.
Mens barna ble tatt hånd om i Montebellos-skolen, som besto av alt mulig annet enn "skole", fikk vi voksen faglig påfyll i form av foredrag og gruppesamtaler.


Så godt å prate med mennesker som har opplevd det samme, som har mistet en kjæreste, mann eller kone. Så godt å få luftet ut tanker og følelser enda en gang.
Og høre hvordan de tenker, kjenner det.
Få bekreftet at det er normalt at ungene snakker lite om det.
Få bekreftet at vi vil tilpasse oss vårt nye liv etter hvert som tida går.
Sorgen vil ikke gå over.
Vi vil ikke komme over det. Det er ikke slik. Det er ikke meningen.
Vi vil lære oss å leve med det. Ta det med oss.
Men gradvis tilpasse oss, og gradvis se at livet selv gir overskudd.

Vi fikk fylt opp "verktøykassa" med verktøy og metoder for å møte hverdagen.
Til samtale med ungene, når de er klare for det.

Jeg er takknemlig for å ha blitt mer og mindre kjent med 22 nye mennesker, og mange av barna som var der.
God mat, trivelige uformelle samtaler, i solveggen og i en sofakrok i de sene kveldstimer.
Eller rundt frokostbordet og middagsbord. På en spasertur til brygga.

Mange dramatiske historier. Mange korte og lengre sykdomsforløp, mange ulike diagnoser, mange historier om Helse-Norges utilstrekkelighet. Om manglende kompetanse hos lokale sykehus. Om kampen for å bli hørt. Om å stå på for de vi har kjær, om håp og fortvilelse til beskjeden er et faktum. Om å følge sin elskede hele veien. Til døden skiller oss.

 

 Ungene har lekt, bakt, løpt, badet, malt, limt, ledd, ridd, kost og spist! 

På Hunderfossen var vi også!

Vi har pratet og pratet og pratet og pratet!
Jeg kommer til å savne å være inne i Montebello-boblen.
Selv om det var travelt på flere vis.
Uvant å følge klokka -
frokost klokka 8, skolestart og foredrag kl 9. Lunsj kl 13. Gruppe. Skoleslutt kl 16. Fritid. Middag kl. 17.30. Kino, tur eller aktivitetskveld. Og litt kveldsmat?
"Kan vi bare leke litt til?" I seng ca 21? Neppe! :-)
Kos og trivsel for oss alle, både små og store.

Påfyll i store doser til sjel og sinn.
Vi vokser på dette. Er blitt sterkere.

Og vi skal holde kontakten med de vi ble kjent med.

På skiskytterarenaen på Sjusjøen! Arti!

 

 

Theo på tur med en venninne!

Litt av uteområdet!

                                        

 

          Dagstur til Hunderfossen fikk vi også med oss! Litt tilvenning til livet utenfor bobla!

                Vi er veldig taknemlige for at et sted som Montebellosenteret finns, for oss.