lørdag 21. september 2013

Jeg har lest "Idas dans" og "Regines bok"

Jeg får helt frysninger bare jeg tenker på det.
De to bøkene er gripende, to unge jenter som må kjempe på liv og død.
Mot kreft. Blodkreft.
Sykdommen er ikke den samme som vår Viktor hadde, og kjempet i mot.
Men behandlingen er den samme. Stamcelletransplantasjon.
Ida i "Idas dans" kom aldri så langt at hun fikk transplantasjonen. Hun nådde ikke god nok remisjon av de forberedene kurene, leukemien festet taket for hardt. Hun fikk aldri sjansen til stamcelletransplantasjonen, det som skulle bli hennes store sjane til å bli kreftfri.
Regine, i den andre boka, fikk ganske tidlig i sin sykdom transplantert stamceller. Men likevel kommer den lumske sykdommen tilbake, igjen og igjen. Det blir snakk om ny transplantasjon, men sykdommens framdrift er ikke forenelig med det.
Begge bøkene anbefales.

De satte tankene i sving.
Stamcelletransplantasjonen/ beinmargstransplantasjon er en kjempeprosess. Med cellegiften i forkant, alt som må klaffe, med donor osv. Og alle må godtas i den spesielle nemda for å få tilbudet. Det anses som forsvarlig for pasienten, og man antar sjansene for helbredelse er tilstede.

Tenk for en sjanse å . Mange får aldri den sjansen. Og hva er alternativet?

Tenk for en sjanse å ta. Noen dør allerede på isolatet, fordi blodverdiene aldri stiger nok igjen. Fordi Stamcellene ikke blir godtatt av kroppen og frastøtes.
Noen dør etter kort tid, noen overlever, men med store plager; GVHD.
Noen får tilbakefall av grunnsykdommen, altså kreft igjen på nytt.

Selvfølgelig er det tragisk at medisinene, kuren mot kreften skal være så full av bivirkninger at man må dø av det. GVHD (Graft-versus- host-disease)og plager i det uendelige, problemer med slimhinnene i munnen, fysiske smerter i huden og alle infeksjonene på lungene, slik som Viktor hadde.
Noen lever i mange år med mer og mindre plager, med gode og verre perioder.
Viktor fikk over 4 år etter stamcelletransplantasjonen, som ble utført kort tid etter at lille Theo kom til verden.
Avdeling for Blodsykdommer på Rikshospitalet får masse skryt i Idas dans, da. For medfølelse og sin store kompetanse på området. Det er godt å lese. Noen av legene kjenner jeg igjen, de er nevt med fornavn i boka.
Dette med GVHD kunne jeg skrevet masse om, og artikkelen det linkes til er ikke lett å lese. Vi får se, kanskje jeg gjør det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar