Både timene på dagen, og ukene og månedene.
Snart er det vinterferie på ungene. Jeg jobber fortsatt 20%, og ser at det er nok, foreløpig. Iallefall ut mars, så får vi se.
Disse dagene i februar har satt sine spor i meg. Kjenner at mange dager er tyngre.
Kjenner at det er lett å sammenlikne med de sammen dagene i fjor. Da vi merket sykdom, men ante "fred og ingen fare".
Viktor var jo prega av sykdom hele februar, og hadde en kraftig infeksjon med veldig høy CRP, husker jeg, rundt morsdagshelga. Han ble innlagt på Riksen for ei "langhelg", fordi infeksjonen ikke vill bort, tross medisinering.
Så han gikk glipp av Linas bursdagsfest OG morsdagen. Men kom hjem på ettermiddagen denne morsdagen, husker jeg, med en stor bukett røde, velduftene roser til meg!
I år fikk jeg gave fra ungene, fine selvlagde kort, og vi dro på restaurant for å spise. Vi koste oss så godt vi kan. Både ungene og jeg kjenner det jo ekstra på slike dager - det er ikke slik det skulle vært.
Men blomster ble det ikke.
Valentinsdag har det vært.
Lina har hatt bursdag igjen, blitt 9 år.
Alt dette merkes godt. Alt kommer så nærme igjen.
I fjor tok formen seg opp såpass etter runden på Riksen (avd for blodsykdommer) at etter ei lita uke hjemme for Viktor, fikk vi reise nordover på vinterferie. Disse dagene hjemme skulle vise seg å bli de siste Ordentlige dagene her hjemme for Viktor.
Lang kjøretur, men det var ikke noe problem. Som vanlig var det mest Viktor som kjørte. Sjøl om formen slett ikke tilsa verken skitur eller noe annet, VAR vi da ialle fall på vinterferie. Lina fikk fin bursdagfeiring med familien der, med pappa tilstede. Utover i uka endret ting seg. Det var ikke bare formen, lungeinfeksjon, men pusteproblemer satte kjepper i hjulene.
Innleggelse i Namsos - dette det leses mer om HER og de påfølgende nyere innleggene.
Jeg husker følelsen av at det var skummelt, fordi pusteproblemene var noe nytt. Iallefall med slik "styrke".Hva var dette? Men samtidig følelsen av at dette går seg til, det gjør jo det. Selvfølgelig. Vi skal snart hjem igjen, liksom...
Rart, veldig rart. Et år siden.
Alt det vonde, de vonde dagene på sykehus etter sykehus, fra avdeling til avdeling, alt dette nærmer seg nå.
Så gjelder det å holde ut. Nok en gang.
Det sies, med stor overbevisning, at ting vil bli annerledes når bare dette første året har gått...
I hope.
Bursdagsjenta
Lina Viktoria, 9 år!
Godt skrevet dere er tøffe <3
SvarSlett