Fantastiske mennesker og travel jobb

Generell intensiv 2 på Rikshospitalet - dette er til dere!
For en flott gjeng med mennesker! Alle de pleiere og leger vi møtte og hadde kontakt med i perioden Viktor tilhørte avdelinga, var fantastiske!

Jeg har skikkelig respekt for jobben de gjør. For et ansvar, for et rush hele vakta igjennom. Skal love at de ikke sitter mye på rompa og later seg, nei. Hele tiden er det noe å gjøre, til tider var de også to tilstede for å få alt gjort.
Viktor var aldri alene. Alltid var det et menneske der dom brydde seg, som ville hans beste, virkelig. En skjerm som blinker, en verdi som piper, litt høy puls?
Tempraturen din har falt, vil du ha et teppe?
Dataskjermen på rommet var hele tiden full av gjøremål, og bestandig var det dobbelsjekking og godkjenning av en kompanjong ved medisinering.

I tillegg har de omsorg for oss pårørende. Der satt jeg, på en stol, og ble tilbydd kaffe... Rikshospitalets eminente sorte kaffe. Det anbefales en skvett melk i! :-)
Jeg fikk svar på alt jeg spurte om, de forklarte villig hva de drev med og jeg lærte mye, mye. At vi som pårørende får info om det vi trenger, at vi blir tatt på alvor, og involvert så godt det lar seg gjøre, er kjempeviktig.

Dere er en gjeng med supre folk!
Jeg husker ikke navnet på alle - kanskje bare noen få, men dem har jeg lyst til å nevne:
Siril, Ragnhild, Robin, Simon, Ann-Charlott, Trude, Thomas, Pia, Kimbell.... Kanskje kommer jeg på flere etterhvert...

Og Jørn, da, som er sykepleier på Blodsykdommer, men var innom Viktor hver eneste gang han var på vakt. Det var så godt for Viktor å se et kjent ansikt, se at de på avdelinga slett ikke hadde avskrevet ham, men fulgte med på hvordan det gikk. Helt supert!
Tove-Unn er også ei superdame!

Legene var det også mange av, men de som ble viktigst for oss etterhvert, var Dag Heldal og Andreas Barratt-Due.

Burde opprette en fanklubb for disse menneskene! ;-)

Med pustemaske og total oppfølging

Fredag 22.mars
Natta har vært roligere. Sovet bra.
Dolcontin er tatt helt bort, får også motgift for å bli kvitt alt i blodet.
Synes ikke smertene er så ille.TAtt bort Paraligin Forten. Blir ikke belastninger på beina når man bare ligger, bedre å være føtter da.
60% O2 i dag også. Det er igrunn mye. I vanlig luft er det ca 20 -22 % ren 02!

Endel væske i lungene.
Får albumin for å drive væske fra vevet, både i lungene og ellers, inn i blodet. Så vanndrivende for å få væsken ut av kroppen.

Mycosin, Vancosin, Ambisone

Nå må dette funke. Han er lei og sliten, det er tungt å puste slik. Klaustrofobisk følselse å ligger der med maska stroppet fast i ansiktet døgn etter døgn. I dag er periodene uten maske enda kortere, dette ser ikke bedre ut. Middagen får jeg, Viktor spiser en youghurt i rekordfart og skyller ned et par tabletter med litt saft, før maska må på igjen.
Oksygenmetningen faller for fort. Ikke tid til mat....
Får næring intravenøst, men lurt med litt youghurt ol. i magen for å holde den i sjakk og funksjon.

Ingenting er særlig bedre i dag. Sover kanskje roligere også på dagen, men ser sliten ut. Er våken og klar store deler av tida, eller hele tida, når han ikke sover. Men vi er slitne og usikre begge to. Tårene triller hos meg. Hadde han hatt tårevæske, hadde de nok trillet på han også.... :`-(

Det er snakk om å legge ham i respirator. Fysj, for et ord.
Det handler om intubering, slange i halsen. De prøver å forklare at dette evt er for å lette ting for Viktor. Hvis det ikke er snarlig bedring, er det veldig slitsomt for ham å ligge sånn, med maska. Hvis de intuberer, kan han få sovemedisiner og få sove og slappe skikkelig av. Da kan respiratoren stilles inn slik av den "puster" dersom han sjøl skulle være for sliten og glemme det....
Hører de sier det, men har vanskeilg for å forstå det...

Life - is this it?

Tove og Agnes har planer om å besøke Viktor i morgen - vi må bytte litt på for logistikken sin del.

Torsdag 21.mars

Tove og Agnes har kommet. Jeg reiser inn til Oslo på morgenen.
Viktor har hatt ei tøff natt.
Han har vanskelig for å slappe av med maska på, klarer ikke sove ordentlig. Forståelig det. Blir for lite søvn, kroppen må slappe av for å få henta seg inn. Han får Dolcontin, blir trøtt, men om han blir for trøtt av medisiner, kan han glemme å puste. Han hadde kvelningsfornemmelser, og var lite samarbeidsvillig, følte de ville kvele ham med denne maska. Det ble vurdert intubering og respirator, men han kom over kneika, og fortsetter med maske.
Det trappes ned på Dolcontin.

Men han er veldig urolig i dag, når han skal slappe av. Det rister og skjelver i armer og bein, sover veldig lett, drømmer liksom, ligger og tar etter ting, strekker i teppet osv.
Blodgassverdiene er ikke høye. Stadig nye innstillinger på maske og maskin. 60% O2 fra maskina.
Oksygenmetninga måles på fingeren. Skal helst ligger over 92, varierer mye.

Sentralt venekateter på brystet.
Får Bactrim, tamiflu, Timentin, Tygacil.
Prednisolon 20mg x3
Kaliumen er høg. Insuling og glukose som motgift.
Nyrene ok.
Puls og blodtrykk ok.

Røntgenbildene viser fortsatt forteninger på lungene, i form av lungebetennelse. Den venstre lungen viser også tegn til sammenklapping øverst på lunga.

Viktor er glad for at Heldal er med på avgjørelsene som blir tatt. Alltid en hematolog med på visitten, sammen med anestesilege fra intensiven.

Er oppe og sitter i stolen et par timer på ettermiddagen. Slitsomt, plsen stiger litt. Men metninga er bedre når han sitter, så det er bra for lungene. Og bra å bevege kroppen litt ,ikke bare bli liggende.

Det vanskelige er at vi ikke får snakket. Bare den korte stunden han kan ha maska av. Han spør om ungene. Jeg forteller at Tove og Agnes har kommet, og tar seg av det. :-) Han sier at ungene er det første han tenker på hver morgen når han våkner. Jeg lover ham besøk snart. Men det hadde vært fint at de fikk se ham uten maska, så vi drøyer det litt. Det er han enig i.

--

Onsdag 20.mars

På Generell intensiv 2 er ingen ting overlatt til tilfeldighetene.
Hånden som hadde hovnet litt opp i helga, var det nå tatt ultralyd av. Ingen ting galt funnet - de har sjekket blodpropp osv.

Denne onsdagen reiser jeg ikke til Oslo. Logistikken tilsier at jeg må være hjemme, det handler om møte i barnehagen, pianoskole, henting og bringing.
Tove og Agnes er startklare for å komme sørover, for å avhjelpe med det praktiske, vi ser at Viktor nok bli på intensiven noen dager, og iallefall på sykehuset en god periode.
- Nye røntgenbilder av lungene, ikke svar enda.
- Sett litt på TV, vært oppe og sittet i stolen.
- Spist middag med "brille" i nesa.
- Høres OK ut i pusten begge gangene vi prater sammen i telefonen. Da er han uten maska.
Ungene synes dette er vanskelig. Med denne maska, slanger, pustehjelp.

Kan pappa dø?

Hvorfor kommer tante Tove og Bestemor nå?

Hva om, tenk om?

Jeg svarer så ærlig jeg kan, ikke alt har jeg svar på . Føler de må vite det jeg vet. Men det er jo igrunnen fint lite. Han trenger pustehjelp, men vi vet ikke hvor lenge, og hvordan det blir senere.

Kan pappa dø?

Forverringer....

I natt ringte telefonen.
Klokka 03.37.
Det var fra Rikshospitalet.

Midt på natta!

Viktor var flytta på Intensiv Avdeling.
Oksygenmetninga i blodet hadde falt igjen i natt. Han klarer ikke puste godt nok til at blodet får all den oksygen det trenger. Metninga har falt mange ganger den siste tiden ,men det er urovekkende. Og i natt har den synket til rundt 80. Avgjørelsen ble tatt, Viktor ble flyttet opp, og får maske å puste i.

For en telefon!
Jeg blir liggende å gruble resten av natta. Sover ikke et sekund. Forstår at det denne gangen ikke skulle være like enkelt. Forstår at dette er alvor.
Gråter, er redd.

Står opp når morgenen kommer, ringer jobben, forteller at jeg må til Oslo.
ungene blir vekket til vanlig tid og får vite at pappa er sykere. Mamma må til Oslo. De blir levert i barnehage og skole, og tatt hånd om.
Jeg reiser inn til Oslo.

Hva tenker Viktor sjøl nå? Vi får ikke snakket enda. Han må ha maska på, men kan ha den av i korte perioder. Kan spise middagen sin, men så må maska på igjen. Metningen faller ganske raskt.

--
Viktor hadde følt seg noe verre gjennom helga. Jeg og ungene hadde ikke vært på besøk. Jeg var jo på SPA, og ungene hos barnevakt hele lørdagen. Og da var Viktor og jeg enige om at vi heller burde være hjemme på søndagen. Han skulle vel komme hjem uansett ut i uka.
Lørdagen følte han seg litt svimmel og dizzy, ellers OK. Var på "stua" og spiste middag. Tenker sjøl på om han rett og slett har tatt for mye paralgin, siden han følte seg litt rar.
Søndag og mandag kjente han godt at pusten ble verre, at han følte åndenød, på et vis.
Følt seg rar i kroppen, fikk sånn "brille " i nesa natt til søndag og mandag, for å holde metninga oppe. Hadde da vært nede på84 på det lavestse. Lett feber.
---

Nå er det tirsdag, og ting har endret seg.
Jeg er der hos ham til i 14-tida. Dette kommer brått på, logistikken må gå opp. Jeg må hjem - kunne sikkert fått noen til å hente i barnehage osv, men det er hyggekveld på skolen for klassen til Lina, så jeg må hjem. Sender melding til et par av lærerne på trinnet med beskjed om forholdene, og at de ikke må spørre om noe ang dette i kveld - det vil jeg ikke takle. Redd for å bryte sammen på hyggekvelden... Hadde det vært et "vanlig" foreldremøte hadde jeg lett droppet hele greia når ting er som de er, men når Lina skal delta på underholding og det skal være kveldsmat og kos, har jeg ingen mulighet for å droppe det.

Og hyggekvelden blir en hyggekveld med bismak...

Med damene på SPA!

Gode venner er godt å ha!
Mens far er på sykehuset, finnes det noen som også tenker på mor!
Av og til føles all omtanke rent for mye, så rart som det kan høres. Overveldende, rett og slett. At folk bryr seg, at folk tenker på oss, og vil hjelpe oss!
Tidligere denne uka var jeg på jobbmiddag, mens barna likevel fikk gjennomført siste skikarusellrenn! Det er godt gjort! Og takk til Steinar, som tok hånd om saken!

Og i går, lørdag, var jeg på SPA!
Rømskog Resort og SPA, sammen med 5 snille damer. Jeg ble bedt med dit, og koste meg med aroma massasje og varme basseng sammen med herlige venner hele dagen! <3 bekymringer="" ingen="" p="">Deilig mat var det også! Og barna koste seg i godt selskap samtidig!
Tusen tusen takk for en flott dag! <3 p="">

På Rikshospitalet igjen...

Viktor ble overflytta til "sin" avdelig på Riksen tirsdag 5. mars.
De finner ulike infeksjoner på lungene, som det tar tid å dyrke fram, men setter etterhvert inn riktig antibiotika. De finner også en sopp på lungene. Viktor er veldig glad for å være på Riksen, føler seg i de beste hender. Slik tenker jeg som er hjemme også. Han er på Riksen, de vet hva de gjør. Jeg er tilbake på jobb. Alt skal gå bedre nå.

Og det gjør det etterhvert. Litt opp og ned, men framover i det store og hele disse dagene. Fredag og lørdag den første helga han er innlagt, var jeg og unga på besøk. Vi stasjonerer på Rykkin, og vissiterer på sykehuset. Viktor forflytter seg fra senga, så de får kjøre litt heis, og de tester selvsagt også rullestolen. Det hører med, den står jo der uannsett!

Lørdagen går vi alle til Buffekjøkkenet, to dører ned i gangen, Viktor spiser sin lunsj der. Bare det er jo stort! Vi ser lysere på tilværelsen!

Dagene går. Vi har våre hverdager, Viktor har sine. Vi snakkes som alltid på telefon hver dag - gjerne flere ganger.

Onsdagen, den 13. mars, får jeg melding, med følgene tekst: "Sitter her og spiser frokost. Livet er herlig! :-)"
<3 p="">Og senere samme dag: " Endelig dusja. Godt, men dårlig med pusten enda."

Så har han altså dusja. Sist det skjedde var ei og ei halv uke før  - i Namsos!

Innstillingen framover er at han skal være der så lenge han "kan" og må. Smerteteamet er koplet inn for å få orden på smertene i beina, slik at han kan gå bort fra Paralgin Forte. Det er bra, nå gjelder det å være tålmodig, slik at de får funnet ut hva han trenger.

 Og vi har ikke noe valg. Vi er tålmodige. Alltid. Vi er vant til inn og ut av sykehus, vi tenker at dette er noe som vi gå seg til. Vi venter. Klarer hverdagen, mens han må ta den tyngste jobben. Bruke alle krefter på å bli frisk. Vi venter på å få ham hjem igjen.