De finner ulike infeksjoner på lungene, som det tar tid å dyrke fram, men setter etterhvert inn riktig antibiotika. De finner også en sopp på lungene. Viktor er veldig glad for å være på Riksen, føler seg i de beste hender. Slik tenker jeg som er hjemme også. Han er på Riksen, de vet hva de gjør. Jeg er tilbake på jobb. Alt skal gå bedre nå.
Og det gjør det etterhvert. Litt opp og ned, men framover i det store og hele disse dagene. Fredag og lørdag den første helga han er innlagt, var jeg og unga på besøk. Vi stasjonerer på Rykkin, og vissiterer på sykehuset. Viktor forflytter seg fra senga, så de får kjøre litt heis, og de tester selvsagt også rullestolen. Det hører med, den står jo der uannsett!
Lørdagen går vi alle til Buffekjøkkenet, to dører ned i gangen, Viktor spiser sin lunsj der. Bare det er jo stort! Vi ser lysere på tilværelsen!
Dagene går. Vi har våre hverdager, Viktor har sine. Vi snakkes som alltid på telefon hver dag - gjerne flere ganger.
Onsdagen, den 13. mars, får jeg melding, med følgene tekst: "Sitter her og spiser frokost. Livet er herlig! :-)"
<3 p="">Og senere samme dag: " Endelig dusja. Godt, men dårlig med pusten enda."
Så har han altså dusja. Sist det skjedde var ei og ei halv uke før - i Namsos!
Innstillingen framover er at han skal være der så lenge han "kan" og må. Smerteteamet er koplet inn for å få orden på smertene i beina, slik at han kan gå bort fra Paralgin Forte. Det er bra, nå gjelder det å være tålmodig, slik at de får funnet ut hva han trenger.
Og vi har ikke noe valg. Vi er tålmodige. Alltid. Vi er vant til inn og ut av sykehus, vi tenker at dette er noe som vi gå seg til. Vi venter. Klarer hverdagen, mens han må ta den tyngste jobben. Bruke alle krefter på å bli frisk. Vi venter på å få ham hjem igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar