Lørdag 23. mars

Jeg var hjemme i natt. Travelt å farte fram og tilbake, men greit å treffe ungene også, litt på morgenen iallefall.
Nå i kveld er jeg på Rykkin. Det er natt til søndag.

I  dag reiste Tove og Agnes til Oslo på besøk. Vel forberedt at det ville bli tøft å se han slik, med maske og i relativt dårlig forfatning.
Jeg skulle kjøre Lina i bowlingbursdag, og senere lade batteriene hjemme med Theo. Så reise inn når de kommer tilbake.

Da Tove og Agnes kom dit, visste vi ingenting om at det var bestemt å legge han i respirator. Han sov derfor når de kom, og hadde fått innlagt slange neg gjennom halsen. Sliten som han var, trengte han nok denne hvilen. Natta hadde vært urolig, og med lite søvn.
 Nå kunne de gi ham det han hadde behov for i sovemedisiner.
Stort sett er det respiratoren som puster når Agnes og Tove er der.

Jeg kjørte Lina til Kongsvinger, visste ingenting om hendelsene i Oslo. Der ble det avgjort å vente med å ringe meg til Lina var vel levert i bursdag. Jørn, sykepleier fra Blodsykdommer, ringte meg da Theo og jeg var på tur hjemover.
Jeg forstår jo at Viktor trengte dette, at det er for å avlette situasjonen for ham.
Men samtidig er deet så drastisk.
Så dramatisk.
Det er respiratoren som puster.
Han har ikke blitt friskere.
Det er positivt og negativt på en gang.
Veldig vanskelig å forholde seg til.

Tida går sakte mens vi venter på at timene skal gå.
Vi må på butikken en tur.
Møter noen kjente, som spør hvordan det går.
Kan ikke svare, klarer ikke fortelle at han er lagt i respirator.
Kjenner at da ville jeg begynne å gråte.
Prøver å holde maska.

Sender et par oppklarings-SMSer når jeg kommer heim fra butikken. Vil forklare hvorfor jeg var så lite pratsom på butikken....

Tove og Agnes kommer heim, min tur til å ta turen til Oslo, jeg starta ca kl 18.00.
 Supert med overnattingstilbud hos Tante Hilma på Rykkin sånne ganger.

Viktor sover rolig når jeg kommer. Ingen rykninger, og drømmer. Men sover såpass lett at han nok registrerer at vi er der.
Får prate med prest i dag. Bare det.... sier litt om alvorlighetsgraden i dette.

Livet er urettferdig, det vet vi alle. Men nå, når jeg faktisk tenker på hvordan det blir å måtte planlegge begravelse, da er livet på det mest urettferdige.
Dytter slike tanker unna, alt må mobiliseres på å ikke gi opp.
Tenker at det er viktig for Viktor at han vet at vi har trua på at dette skal gå. For det har vi jo. Noe annet er uaktuelt.
Men det er skremmende, veldig skremmende, å se ham ligge slik, og se på respiratorskjermen at han ikke trekker pusten sjøl, men får dytta luft inn av ei maskin. Jeg vet at det er pga medisinene, men likevel...

Tenker på at det er godt Agnes og Tove er kommet, og kan hjelpe til på hjemmebane. Mange gode venner som har sagt de gjerne vil hjelpe. Men likevel, det hadde vært vanskeligere med overnatting i Oslo osv da.