tirsdag 2. april 2013

Mandag 1. april, en av de aller verste dagene....

En jævlig dag, kort og godt...
2.påskedag 2013

Peep 10  
Psupp 20 

Dette med Peep og Psupp er ikke så enkelt å verken forstå eller forklare, men jeg mener og tror at Peep angir "støtte", motvind, som gjør at lungene holdes utspilt, og ikke klapper sammen.
Psuppen viser hvor mye hjelp han får når han puster inn. Han får ikke bare oksygen, men maskina "dytter" liksom lufta inn i tillegg.
O2 45%

Denne dagen starter likt som de andre dagene. Jeg kommer på sykehuset på formiddagen, etter å hatt "fridag" i går. Sitter der mens sykepleieren er på visitt.
Når sykelpleier(ene) med ansvar for Viktor er ute en tur, eller på visitt, har matpause o.l, er det alltid en av de andre i rommet utenfor som har ansvaret, og stadig titter innom. Han er aldri alene, men når jeg sitter der, trenger de ikke å sitte på rommet hele tiden. Da vet de at jeg sier ifra om det er noe, eller noe som piper.
Sykepleier som har ansvaret, er stortsett alltid på rommet. Har tid til å prate og forklare, men er stort sett opptatt med noe hele tiden. Rekker innimellom å sette seg ned på stolen, for å fylle inn data og lese av verdier osv på PC'en som viser journal og oppdatert informasjon, men jammen er det travle dager de har!

Etter vissitten får jeg beskjed om at legen vil snakke med meg, når han har gått ferdig vissittrunden. Han vil hente meg ca kl 16.

Kjennes merkelig ut da han henter meg. Vanligvis har vi tatt de små legepratene bare på et ledig rom, et møterom, pauserom, hva som helst. Men denne legen (hematolog fra avd for blodsykdommer) forøvrig en som Viktor kjenner godt fra både avd og poliklinikken, vil gjerne ha meg med på avdelinga, og lurer på om jeg vil ha kaffe. Vi går de lange gangene, ned med heisen, nye ganger og inn på pårørenderommet på avd. Sykepleier J. var visst også tiltenkt å være med, men han har jo gått for dagen. En annen sykepleier fra avd, som jeg i grunn ikke kjenner, blir derfor med istedet.

Legen forteller hvordan det står til med Viktor. At de indre organene vil svikte mer og mer, nyrene osv. Selv om de har medisinert med antibiotika og diverse, ser det ikke ut til at lungene blir bedre, heller verre, og nyrene vil måtte trenge dialyse etterhvert. Uansett hva de tilbyr er han redd Viktor sakte men sikkert vil måtte gi tapt.
Reservene etter et langt liv med stråling, cellegift, og både en og to transplantasjoner og sterk medisinering er i ferd med å ta knekken på selv den mest viljesterke kropp...

Legen sier at det neste morgen vil bli tatt opp på legemøte hva som skal gjøres - dvs  OM DET ER NOE MER Å GJØRE. Han mener at det ikke er mer å komme med, at de har gjort det de kan.
Han anbefaler på det sterkeste at jeg tar ungene med meg i morgen, og at de får vite hva som kan komme til å skje.


Der sitter jeg, alene, på et pårørenderom, og får den verste beskjed man kan tenke seg. Den du elsker høyest i verden, kommer til å dø. Snart. Ikke en gang i fremtiden, men nå, en av de nærmeste dagene....


Både lege og sykepleier tar seg god tid, og svarer på de spørsmålene jeg har, men kan jo verken si fra eller til. Hva som blir bestemt på møtet morgene etter, vet jo heller ikke denne legen. Men ut fra helgen og det de ser i dag, kan det se ut som det som kan prøves er prøvd...

****

Jeg ringer til mamma, og jeg ringer til Tove.
Gjenforteller så godt jeg kan det som er blitt fortalt.
Prøver å forstå.

Etter hvert klarer jeg å gå tilbake til Viktor. Prøver å "oppføre meg normalt". Siden ingen ting er sikkert, vil jeg ikke bekymre han unødvendig heller...
Men han ser nok på meg at legesamtalen ikke var av det positive slaget...

Kjører etterhvert hjemover, vil treffe ungene før de sover. Prater lenge med Lena i telefonen, som pause i kjøringa på vei heim.

Når jeg kommer hjem denne kvelden har jeg så vondt i hele meg. Har grått så mye, har så vondt i ansiktet, i kjeven og hodet. Må ta smertestillende og la den virke, før jeg har mulighet for å få i meg litt av maten mamma lager til meg...


Tenker på hvordan livet vårt skal bli heretter....
"Blir det bare oss tre da?" lurer Lina på...
Klarer vi det da?
Tenker på at vi ikke kan, ikke vet, ikke klarer....
Det føles bare tungt, urettferdig, vondt....

Hva tenker han sjøl på der han ligger?

Hadde vi bare kunnet få prate sammen!
Gi oss èn dag, èi natt, der vi kunne prate om alt vi ikke har fått prata om, 
all den tid du har ligget der med respirator....
Akkurat nå er det alt jeg ber om....






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar