Torsdag 11.april - Den siste dagen sammen...

Så er det torsdag.
Vi tar fatt på en ny dag, i uvisshet over hva dagen vil bringe.

Å få i seg frokost og prate med ungene, forberede dem på hva de vil møte.

Siril ringte fra sykehuset. Ingen god følelse å se på displayet at det ringer fra Riksen.... Men natta hadde vært som forventa, rolig, men med mye respiratorhjelp. Men ståa var omtrent som i går. Ingen drastiske forskjeller, men han er sliten og har mye vondt. Morgenstellet i dag ville han ikke ha noe av, rett og slett. For vondt og slitsomt.
Det hun ville fortelle, var at Viktor var flyttet til et større rom, som egnet seg bedre i dag, med besøk av ungene osv. Lettere for oss å gå inn og ut som vi ville, uten å måtte ta hensyn til de andre pasientene i rommet utafor rommet til Viktor. Godt at de legger til rette så godt de kan.
Jeg fikk derfor et nytt tlfnummer, og for at de kunne ta imot oss og snakke med ungene, kunne jeg gi beskjed nærmere når vi visste når vi kom fram.

Morgenstunden og bilturen gikk fint.
Vi tar som vanlig med litt godis, frukt og leker til bruk på pårørenderommet. Det gjelder å gjøre det beste ut av alt.

Vel framme, tar lege og sykepleier i mot oss. Mens mamma og ungene venter på pårørenderommet, får jeg oppdatering.

Selv med respiratorhjelp, klarer ikke kroppen å ta opp oksygen tilstrekkelig. Og heller ikke å kvitte seg med CO2.

Den motivasjon, styrke og tålmodighet Viktor har vist de siste ukene, har definitivt tært på styrke og krefter. Innsikten i egne muligheter, som dagen i går gav, har nok også gjort sitt. Når man innser at man har gjort alt man kan, og det ikke lenger nytter, at man ikke har mer å gi, hva da? Jo, da gir man litt opp, og gir seg litt over.
Viktor forsto dette, det var ikke lenger opp til han.
Det er akkurat som han har gitt opp, på et vis.
Det er slutten nå.
Livet er snart over.
Han har ikke mer å gi.
Han vil ikke mer, heller.
Han har gitt nok.
Viktor ligger rett og slett for døden.
Han forstår det selv, og godtar det. Kjenner det. Vil det.

All medisinering er avsluttet. Det gis kun oksygenstøtte og sovemedisiner.
Sovemedisinene skus ned på nå, slik at han kan være så våken han kan, og treffe oss.

(Jeg ringer til Tove. Hun og Cesilie er på vei, men kommer ikke til Gardermoen før i 15-tida. Da er jeg redd de kommer for sent. Men de vil komme likevel.)

Ungene og mamma får en liknende orientering.
Pappa er sliten, kroppen klarer ikke mer.
Pappa kommer til å dø.
De tror at han kommer til å dø i dag.
Dette er siste gangen dere kan treffe han.


Sammen går vi inn til pappa. Han er våken. 
Theo er hos ham med det samme. På kne i senga, koser han, prater litt, stryker og klapper. Koser igjen.
Lina er litt mer tilbakeholden. Betrakter Viktor litt på avstand først. Men tør opp hun også, og kommer bort for å kose. Hun forstår så mye mer. Alle inntrykkene. Sykepleiere og lege som ikke klarer å holde tårene tilbake. Det er spesielt. Veldig spesielt. Fint. Og grusomt.
Urettferdig.
Snille, gode pappan vår, som skal ende sine dager her, og ikke få være med oss hjem igjen.
Sjøl om ikke så mye ble sagt med ord, ble mye sagt med klemmer og kos.
Viktor bøyer seg mot dem så godt han kan, for å gi og få kos.
Ungene var inne så lenge de ville. Til de sjøl følte at de var klare til å gå.
Lina var den som gikk sist ut, da var klokka ca kvart over 12.
Da hun gikk mot døra, løftet Viktor hånda for å vinke.
Lina tok hånda hans forsiktig, og la den fint ned på teppet.

"Ha det, pappa"

Tilbake satt jeg sammen med en sliten Viktor.
Med tårer og ord satt jeg der hos ham. Alene for det meste. En times tid. 
Med lege og sykepleier stille og betryggende i kulissene.
Med tommel opp til legen, viser Viktor at han er klar for å sove. Klar for sovemedisinene, klar for evigheten. Det som skulle sies, er sagt.

Han nikker, så godt det lar seg gjøre, og klemmer hånden min igjen, da jeg ber ham se etter Frode dit han kommer.
Stille sovner Viktor.
Først fordi sovemedisinene gradvis økes igjen, mens oksygenstøtten skrus ned, så han rolig kan få sovne inn.
Lunger, blodtrykk og hjerte har gjort sitt.
Han er ikke redd, frykter ingen ting.
Rolig og tilfreds over det han har oppnådd i livet, trekker vår kjære Viktor sitt siste sukk.
Et liv er over.

Klokka er 13.13.
---

Jeg sitter hos ham lenge.
Klarer ikke å reise meg å gå derfra.
Klarer ikke å slippe ham enda.
Så godt å tenke på at han slipper å ha mer vondt.
Men så uendelig vondt å tenke på at vi aldri skal få se  han, snakke med han, ta på han, kjenne pusten hans, huden, fingrene, alt....

Lege og sykelpleier er så forståelsesfulle og snakker med meg.
Etterhvert melder de fra om at mamma og ungene er tilbake på pårørenderommet.
Det er på tide å gi slipp.
Det er på tide å gi beskjed til de nærmeste rundt oss.

---
Mamma, Lina og Theo har disse to timene vært blandt annet vært i kirka og tent lys. De har kastet mynter i ønskebrønnene, og de har spist is. Akkurat som Andreas, legen, sa til dem før vi gikk inn til Viktor. Og de har prata igjen og igjen om at pappa er så syk, kroppen er så sliten, at han vil dø idag. Likevel er det vanskelig å forstå, Theo spør mormor igjen og igjen; pappa skal ikke dø i dag? Og mormor forklarer igjen.

Nå er de tilbake på pårørenderommet, og sammen gråter vi alle da jeg forteller dem at nå er pappa død.
Akkurat hva vi sa og gjorde denne stunden, vet jeg ikke.
Men jeg husker det satt en eldre dame på pårørenderommet, som ventet på at hennes sønn skulle få nytt hjerte...
Og jeg husker at Theo protesterer; han er ikke død nå, han er ikke død i dag...

Jeg ringer Agnes, Gunder og Johnny med den tunge beskjeden.
Tove får jeg først ikke tak i, telefonen er avslått i forbindelse med flyging.
Mamma gir de tunge beskjedene videre til de nærmeste  "på min side".

Etter trekvart time omtrent, kommer sykepleier Siril  inn til oss. Hun setter seg ned og foklarer for ungene at nå er pappa stelt og vi kan komme inn og se ham.
Alle slanger, plaster og medisiner er tatt bort, og han har en bøyle under haka. Han har teppe på seg, og håret er kanskje litt annerledes enn det pleier å være... Han kjennes kald, og har ikke samme hudfarge som før, men det er lov å kjenne på ham hvis vi vil.
Vi forbereder dem det vi kan.

Siril følger oss inn, tilbake på rommet.
Der er det tent lys, og en blomst står på nattbordet.
Lina har ikke behov for å være der så lenge. Hun ser på ham, og forstår. Venter et stykke unna, og får Siril med seg tilbake på pårørenderommet, der de tegner og prater.
For Theo blir det akkurat dette øyeblikket som gjør at han virkelig forstår. Han ER død. Han ser det med det samme han kommer inn i rommet, ser det med det samme han får øye på pappa. Han gråter høyt og lenge, Vil ikke godta. Koser, klapper og kjenner, gråter. Lenge. Han bruker den tida han trenger, og vil helst ikke gå der ifra uten pappa.
Vi forklarer at han skal være her noen dager, og kommer til å bli lagt i en kiste. Så kommer kista til Eidskog, slik at vi får ha begravlese.
Vi snakker også om at det er kroppen som ligger der.
Pappa er i himmelen.

Det er dette Theo senere griper fast i. "Pappa er ikke død i himmelen."
Det er bare kroppen som ligger i kista, bare kroppen som er igjen.
Det trøster oss andre også.

Resten av denne dagen er et sammensurium av tanker og ting som skjer.
På et eller annet vis klarer vi å få i oss litt mat etter dette.
Det var nok fordi ungene var der. Hadde det ikke vært for at vi passer på at dem får i seg mat, hadde nok verken jeg eller mamma hatt det store behovet, tenker jeg. Men vi spiser vi også, sammen med ungene.

Da vi kommer opp igjen til 4. etasje, kommer Jørn, sykepleieren fra Blodsykdommer, for å snakke med meg. En fin samtale, flinke folk som vet hva de snakker om.
Mens jeg prater med ham, ankommer Tove og Cesilie.
Lege Andreas stikker også innom igjen, både til mamma og dem på pårørenderommet, og til oss, før han går hjem for dagen. Tenk det.
Folkene på avdelinga synes vi har vært på "flinke", takla dette så bra, med ungene og alt. Alt er gjort "helt riktig". Det er godt å få ros og skryt for hvordan vi har "taklet det", men samtidig har vi jo bare gjort det vi mener var best, etter gode råd, tross alt, fra dem som har vært oppi liknende ting før; leger og sykepleiere på sykehuset. Men de mener også at dette ikke er en helt vanlig situasjon. Det er noe de også vil huske, en helt spesiell situasjon vi er i. En familiefar med små barn, som virkelig har vist tålmodighet og kampvilje. Og som tålmodig holder ut for å få ta farvel med oss, før han ber om at livet må slippe taket...
Men hva kan man gjøre da? Når man mister halve seg sjøl? Da må man bare sørge for å ikke falle helt sammen.

At livet er rettferdig, kan ialle fall ingen si. Skal mine barn vokse opp uten den kjære faren sin? Ikke få dele stort og smått med pappa lenger?

Senere er vi flere ganger inne hos Viktor. Theo trenger god tid hver gang. Men tilslutt kjenner han at det er greit å reise der ifra. Pappa er ikke mer. Lina er også med inn, men trenger ikke tida slik Theo gjør.
Tove og Cesilie er også glade for å ha fått muligheten til å ta farvel.
Ikke før i 20-tida er vi klare for å dra fra Rikshospitalet og Generell Intensiv 2.

Da har vi også med oss Viktor sin bag, med klær, toilettsaker, jakke og sko...
Dette har ligget i et skap nede på Avdelinga, men nå må det være med hjem.
Jeg har mange ganger både tenkt og hatt mulighet for å ta det med hjem før. Men det er noe inni meg som har protestert da, som om det var å liksom vise at man ikke hadde tro på at han noen gang skulle komme hjem igjen...


Vi sier hadet til Tove og Cesilie, som skal overnatte på Gardemoen.
Vi andre tar korteste veien til beste seng og husrom - det blir tante Hilma på Rykkin i natt.
Det blir ingen tidlig kveld på Rykkin.