Inni ei boble

Noe av det første jeg tenkte da Viktor var død, og som jeg også sa, var at det skal iallefall ikke stå noe sted, at Viktor tapte kampen mot kreften.
For han tenk på alle de kampene han har vunnet.
Han har vunnet mange flere kamper enn han har tapt, den mannen.

I ettertid har jeg tenkt på at den mannen som ligger i senga når vi kommer denne dagen, en en mann som kun ligger der og venter på oss. Venter på å ta avskjed for godt. Han er helt ferdig, er forandret bare fra dagen før, synes jeg. Tenkte ikke så mye på det akkurat da, da så jeg bare kjæresten min i senga. Men på bildene av ham sammen med barna, som vi tok like før de gikk ut, er det veldig tydelig.

Dagene etterpå er rare.
Jeg er etterlatt. Alenemor.
Enke.
Mine barn skal vokse opp uten pappa.
Vi er en familie på 3.

Heldigvis er mamma her.
Jeg får ingenting gjort. Hun vasker og lager mat, vasker klær og får ting til  fungere her.
Jeg bare er her.
Må ringe begravelsesbyrå og lensmann.
Møter damene i Lilje Begravelsesbyrå lørdag formiddag.
Lensmann mandag.
Begravelsesdatoen blir satt, det blir mange dager til, ikke før tirsdag den 23. april. Det er en travel tid for prestene, og det er tele i jorda enda. Det må tines.

Vi planlegger etterhvert begravelsen.
Presten kommer på besøk.
Han prater så fint både med ungene og meg. Super prest. Fikk luftet mange tanker og vi pratet om Viktors liv og historie opp igjennom. Også presten tørker tårer. Og kommenterer bildene - at Viktor var en kjekk mann!

Vi finner fram noen gamle album, titter på bilder, mimrer litt tilbake.

Legger ut en sang på facebook og får stor respons. Den viktigste responsen var fra Ole Anders. Han vil synge sangen jeg la ut; DDE sin "Det fine vi hadd sammen" i kirka, hvis han får lov. Klart han får lov, tenk at han vil det, klarer det. Kontakter Mona og Trine Lise, om de kan tenke seg å spille og synge i kirka. Det vil de, heldigvis! Takk for det!

Vi får besøk, masse blomster og venner som stikker innom.
Noen har med seg bakst og kaker.
Noen tilbyr seg å bake til minnesamværet.
Jeg sier jatakk - presten sa jeg skulle takke ja til det som ble tilbudt meg nå framover. Det må jeg prøve å lære meg.

På sykehuset var særlig Lina opptatt av hva pappa skal ha på seg i kista. Vi pratet om muligheten for at vi kunne bestemme det. Hun ville helst at han skulle ha dongribukse og t-skjorte. Ikke pentøy, han var jo ikke glad i å gå med skjorte og slips... Hun har så rett i det.
Men etterhvert fester de seg mer med Theos klare mening om at han ikke død i himmelen, det er bare kroppen som er død. Behovet for å betemme hva han har på seg, forsvinner. Det betyr jo ingen ting. Kroppen skal jo begraves. I himmelen har kanskje pappa på seg akkurat det han vil?
Samme med tegninger og bilder. Først var det veldig viktig at skulle ha det med i kista. Men heller ikke det er så farlig etterhvert, kroppen har jo ikke bruk for dem. Og pappa vil jo se oss hele tiden, hver gang vi tegner...
Bedre vi tar vare på tegningene hjemme.
Men de tegningene pappa hadde hos seg på sykehuset, blir lagt i en (sykehus-)konvolutt og lagt oppå kista i begravelsen.

Ungene er i gang med skole og barnehage i uka før begravelsen.
De har med bilde av pappa.
Det blir tent lys og snakket om det. Ungene får fortelle.

Dagene går sakte og fort på en gang. En slags tilstand av vakum.
En boble.
Men utenfor boblen går verden videre.