Jeg har sovet, men det ble ei urolig natt.. Ligge der, i ei sykehus-seng: to etasjer over, og x antall korridorer lenger bort ligger Viktor... Ikke lett å sove da, men samtidig godt å vite at jeg er nærmere, om det skulle være noe. Men samtidig, det er jo framgang vi venter på ... Kan det bli så mye verre?
Fysioterapeuten er inne på rommet til Viktor når jeg kommer. Massasje og bevegelse av armer. I morgen er planen at han skal opp og sitte på sengekanten igjen, viktig å komme seg i gang etter trachinga osv.
Han er mer med, og våken i dag. Godt å se. :-)
Etterpå settes respiratoren over på CPAP - dvs at han styrer pustinga sjøl. Trekker pusten ca 12 ganger pr minutt, det er litt lite, og kan gjøre at CO2 blir igjen i blodet fortsatt. MEn trekker godt inn, (ca 700ml) Vi venter og ser, igjen...
Det har blitt tatt EKG på mårran i dag. Sykepleierne har reagert på høy hjertefrekvens. Men det ser greit ut, Viktor har visst også vanligvis forholdsvis høy hjertefrekvens og puls.
Han gir uttrykk for at det føles OK å puste med ventilen på halsen. Uvant, men OK. Godt å slippe alle slanger og teiper i ansiktet, nå er ansiktet helt fritt, bortsett fra sonden i nesen, som gir "slangemat" rett i magesekken.
Nybarbert og rein, godt det. Men bryr seg ikke om noe speil, ikke behov for det. Verken hår eller ansikt er slik han vil se det, uansett.
Prøver å skrive litt i dag, når vi ikke helt forstår hverandre, men er rett og slett for svak i hendene. Klarer ikke holde blyanten, det blir ingen skriving. Vondt å måtte gi opp å forstå hva han vil si.
Hva tenker han på, hva bekymrer han?
Jeg får en prat med hematologen igjen. (dr.D.H) Han er ikke bare positiv. Han er litt skeptisk til infeksjonsprøvene, som ikke vil gå entydig nedover. Infeksjonene MÅ bort, om Viktor skal ha mulighet for å komme seg unna respiratoren.
Han er også skeptisk til at de ikke har kunnet skru mer ned på respiratorinnstillingene igjen etter trachinga. Det bør vise resultater nå...
Jeg er fortvilet. Argumenterer i mot...
Jeg har jo forstått det slik at trachinga var et ledd i at de mente ting ville ta lang tid,
da må han FÅ tid på seg?
- Lørdag lot de maskina puste, fordi det var for anstrengende i og med at han blødde såpass.
- Søndagen ble han helt utslått, både av anstrengelser og medikamenter i forbindelse med stell og klyster. Sov, rimelig "dopa" hele dagen, mens maskina pusta....
- I dag er det mandag, og den første dagen han faktisk får prøvd trachen på skikkelig vis.
Alt dette må vel tas med i betrakninga?
Jojo, han er forsåvidt enig i det, men hendelsene denne helga viser også at Viktor ikke er så sterk, at han ikke klarer å møte utfordringene slik han gjort tidligere, han er svak, og framgangen er ikke som forventet... Men joda, de har ikke gitt opp. Viktor har kjempet seg gjennom mye før, vi ser an dag for dag.
---
På ettermiddagen er innstillingene
Peep 8
Psupp 18 - som skrus ned til 16 :-)
Reiser heim forholdsvis tidlig, halv 2. Greit å komme seg avgårde før rush-trafikken.
Spiser middag med barna! :-)
Etter sengetid for ungene, får vi en veldig ekkel opplevelse...
Mamma og jeg bestemmer oss for å gå en tur, har godt av det.
Prater med sykehuset ca 20.15 - alt ved det samme.
Vi "legger ut på tur" ca 21.15. Da vi kommer bort på veien her, merker jeg at telefonen ligger igjen på stuebordet.... Herregud, er det mulig?
Men mamma og jeg blir enige om at det helt sikkert går bra - de har da ikke ringt etter meg på evigheter, det kan vel ikke skje noe nå, det er jo bare en time siden jeg snakka med dem.
Og ikke skal vi være borte så lenge heller...
Jojo, vi går i vei...
Har ikke gått mer enn 10-12 minutter, da ringer telefonen til mamma.
Det er pappa....
Telefonen min har ringt. Han ble for sein til å ta den, men ser at det står "Intensiven, Riksen" på displayet...
Oh, my Good! Hva skjer?
Hva kan jeg gjøre? Ingen ting annet enn å legge på sprang heimover.... Det blir joggetur istedet for. (Og formen er ikke som den burde være...)
Vel hjemme - roer ned - de har ikke ringt igjen.
Jeg ringer opp, og får forklaringen.
Sykepleieren (I) beklager at jeg ble skremt av at hun ringte.
Men hun syntes Viktor virket litt nedfor i ettermiddag og kveld, merket godt at jeg reiste tidlig. Hver gang han våkner etter å ha duppet av litt, snur han hodet mot den siden av senga som jeg "alltid" sitter - og ser en tom stol. Hun har forklart at jeg er hjemme hos ungene, men kommer igjen i mårra, han forstår og veit, men likevel... Så derfor, velmendene mennesket, hadde foreslått at de kunne ringe meg, så jeg kunne prate med ham, fortelle hva legene sier, hilse fra ungene, si godnatt osv....
Så det gjør jeg. Prater i telefonen i flere minutter, til en som ikke kan svare, og som vil at jeg skal fortsette å snakke... Lettet over at ingen ting "alvorlig" var på ferde, kunne jeg prate lett og vanlig med han i telefonen. Vi savner deg og er glad i deg, du vet det?
Etter hvert gir han det avtalte signal til sykepleieren, at det er nok. Jeg har ønsket han god natt, og håper han får ei rolig natt uten formye styr.
I morgen kommer nok en dag, og vi trenger all den nattesøvn vi kan få....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar