torsdag 7. august 2014

Nå er det over ett år siden - og en ny sommer går mot slutten

Vi skriver august. Det er over 1 år og 3 måneder siden Viktor døde.
Det er lenge siden jeg har vært her inne og oppdatert. Jeg har tenkt mye på det, utsatt det og tenkt at jeg kanskje ikke skulle gjøre det. Kanskje jeg var ferdig med det. Kanskje er det meste sagt.

I denne bloggefrie perioden har jeg sett at det likevel er aktivitet her inne. Mange sjekker nok jevnlig om det har kommet innlegg, og nye kommentarer har kommet fra lesere. Rørende og gode kommentarer, som jeg setter stor pris på. For meg viser det at det jeg har skrevet kan bety noe for fler enn meg selv. Det kan for noen være å kjenne seg igjen i situasjonen og sorgen, lese om andre som har opplevd noe liknende. Slik var jeg også, særlig i fjor sommer. Slukte alt jeg kom over av både bøker og artikler og blogger, som handlet om sorg og det å miste noen. Gjenkjennelse.
Andre beskriver det som å oppleve en ny side av livet, å lese om slike familier som vår. En situasjon man ikke tenker at man kan komme i. Men ved å lese om det slik, tenker man kanskje en ekstra gang på hvor viktig det er å sette pris på de små ting.
Jeg har tenkt på hvor lite flinke vi var oppigjennom, til å ta spontane familiebilder av oss fire. Vi har ikke mange slike. Det håper jeg flere blir flinkere til, i disse selfie-tider! Det er viktig å ta vare på!

Vi rundet det første året i april.
I løpet av vinteren og våren var det mange rare og tunge dager.
Fra februar og utover, var det mange datoer om skapte reprisetanker i hodet mitt. Da april kom igang, trappet jeg opp jobbingen litt også, slik at det ble 30% resten av skoleåret.
Å skrive om det nå, virker kanskje overflatisk og rart. Det er annerledes å beskrive ting i etterkant enn den dagen det gjelder.

Hvordan vi ville markere den 11.april, hadde jeg og ungene tenkt litt på og snakket om i forkant. Vi ville ut og spise, slik at dagen ble litt annerledes. Vi snakket om hva som passet best - å spise et sted pappa hadde vært med før, eller et helt nytt sted, som vi ikke hadde vært før. Vi endte på det første. Det passet best. Og derfor ble det middag på Thon-hotellet denne dagen. 
Vi var også på grava, slik vi er ofte ellers også. Med roser og lys.
Helt vanvittig, og like surrealistisk, å lese navnet på steinen på kirkegården. Det er det fortsatt. Kjenner at jeg har fokus ned på blomstene, på lysene og pynten, heller enn på navnet - det gjør for vondt...

Jeg tror ungene syntes 1års-markeringen var ok. Samtalen rundt bordet mens vi ventet på maten, og mens vi spiste, hadde fokus på hva de husket om pappa. På gode minner og ting vi har gjort. På hva han likte og hvordan han var. Tenker at det må være fokus ofte, men iallefall denne dagen. Hvert år. Sette av denne stunda til ham, liksom.

Livet etterpå da? Når det første året har gått?
Det var da alt skulle bli så mye bedre? Annerledes?
Riktignok har vi vært gjennom et år, med alle høytider, alle merkedager, alle datoer og selve datoen.
Men mest av alt var følelsen denne dagen at - ja, nå har vi ventet et år, lengtet et helt år. Men han kommer ikke tilbake. Dette er starten på resten av evigheten. Han kommer ikke tilbake.
Det blir ikke så mye annerledes.
Vi venner oss til den nye måten å leve på. Klarer oss og får ting til. Har det bra, trives på et vis. Synes det går greit.
Men det er ikke slik det skal være.
Det går aldri en dag uten at jeg tenker på ham. Kanskje ikke en halv dag heller. Et par timer kanskje. Det kommer så an på. Hva vi gjør, skal gjøre, hvor vi drar osv.
Og det kommer flere juler, flere bursdager, flere påsker... Og de vil aldri bli som før.


Stormen har lagt seg, de store bølgene har roet seg. Men havet vil aldri mer bli blikkstille.... Det vil alltid være dønnininger som slår mot land, alltid være krusninger på vannet.


Litt mer om sommeren kommer etter hvert....
Snart er det jo skolestart også. Og her i huset har vi en førsteklassing.... Det er jo både stort og veldig vemodig.... Jeg vet at Viktor så gjerne skulle vært her da, fulgt lisse bane sitt på skolen....

fredag 28. mars 2014

Montebello i reprise!



Mennesker som på mange måter deler skjebne. Er i samme båt.
Og som møttes til felleskap og samtaler sammen med våre tilsammen 50 barn på Montebello-senteret i sommer.
Nå møttes vi på eget initiativ.
14 personer stimlet sammen på et hotell i Oslo sentrum.
Fra fredag til søndag.
Gode samtaler, litt vemod og masse latter.
Utveksling av erfaringer, tanker og planer.
Godt å høre, tross alt, at flere sliter med "gullfiskhukommelse" og lite overskudd.
At flere tenner på alle plugger litt raskere enn før - og noen ganger for ingenting...

Kunne jo tro at når en slik gjeng samles, ville det bli  "bare sorgen..." Men slik er det ikke. Helt naturlig å snakke om den vi mistet og utfordringene i hverdagslivet. Så naturlig er det ikke i noe annet fora. Det er det som er så godt. Alle forstår. At vi har kommet ulikt på veien,noen lengre og noen kortere. Tidsaspektet er også ulikt, fra snart ett år, til drøyt 1,5 år. Det kan skje mye på et halvår.
For noen funker full jobb, for andre funker ikke jobb i det hele tatt. Noen føler økonomien er den minste bekymring, for andre er det motsatt. Noen føler seg ensomme og alene, vil pusse opp og endre, bytte hus, flytte bort. Mens andre ikke vil endre noe, ha alt som før.
Og alle gradene i mellom.
Noen har funnet kjærligheten på nytt og nyter dagene.
Andre strever fortsatt med å fatte hva som egentlig skjer....
Ingen er like, alt er lov, vi takler ikke ting likt.

Men samtidig som dette var naturlige samtaleemner, satt latteren løst, og humoren var smittsom. Kanskje noe intern og sær humor, tror mange rundt oss hadde blitt overraska over oss om de visste hvilken gjeng som satt der... En gjeng med enker og enkemenn, liksom.... Moro var det iallefall.

Når vi satt der i baren med tomme flasker foran oss på bordet, og servitøren kom og ryddet dem bort, sa han "Jaja, da var det bare minnene igjen..." Han skulle bare visst hvor rett han hadde!

Gode vennskap vokser fram, og planen er allerede at dette må gjentas.
Alle som hadde anleding til å være med, var godt fornøyde med helga, virket det som.
Så neste gang håper vi de som ikke hadde mulighet nå, får til å være med!
Kjenner at det gjorde godtå møte hver enkelt av dere igjen, jeg setter stor pris på tiden alene, sammen med dere!

Og når ungene også hadde det bra og koste seg der de var, ja da var alt bra! :-)



                                                                


                    Leaving Oslo S for this time!



lørdag 8. mars 2014

Av pappa-klær....

Klær.
Klær man ikke vil kaste.
Klær man ikke vil gi bort, ikke vil andre skal bruke.
Klær man ikke bare vil stuve bort på et kott.
Klær man så inderlig skulle ønske eieren tilbake inn i.
Men det går ikke.
Han kan aldri bruke dem igjen.

Det satt langt inne å klippe dem opp og sy av dem.
Men likevel kjennes det riktig.
Å bruke dem til noe ungene kan ha rundt seg i livet videre.

Theo ønsket seg et teppe. Det ble et sengeoverkast, men bomullstoff på baksida.

Lina ville ha puter til å ha i senga. På bildene er ikke putene satt sammen, bare framsiden vises.

Vi er fornøyd med resultatet, tenker vi gjorde det riktige.
Har ham med oss.




torsdag 6. mars 2014

19 år gamle minner slår pusten ut av meg...

Ikke alle dager er like
Ikke alle dager er like gode
Ikke alle dager er like vonde, like tunge
 
som i dag.
Jeg er nede i en bølgdal.
Vet at jeg kommer opp igjen.
Har vært her før.
Det er noe med tida vi er inne i. Datoene.
Det er mars.

Det er et år siden ting virkelig dro seg til...
Det er 19 år siden Viktor og jeg møttes "på ordentlig" første gang.
Det er nå.

Disse to motpolene - starten og slutten.
Og alt det viktige imellom.
Og etterpå.
 
Det blir litt mye noen dager, kjenner jeg.
Tårene renner,
jeg smiler samtidig,
jeg har lest litt i gamle dagbøker, 19 år gamle dagbøker.
Usikkerheten og selvsikkerheten.
Den gode følelsen av forelskelse og å bli verdsatt.
Starten på alt.
Der var han, og der var jeg.
Og det ble oss.
Mot alle odds.
Til døden skilte oss.

Det er like vondt og ufattelig enda.
At jeg aldri skal kjenne armene hans rundt meg igjen.

I dag er bare minnene tilbake.
Godt jeg har dem.


Only my heart talkin'.    Full av gamle minner og en rød Galant.

Av nyere dato, men likevel.... The Story


----
Jeg leste for noen dager siden et annet blogginnlegg om sorg.
Der beskrives det så sterkt, så virkelig. Mer bokstavelig enn jeg klarer å gjengi de tunge dagene. Men likevel så likt.
Les det!

"Du vil savne ham bestandig."
Les mer om Maritas sorg på Marita.net



torsdag 20. februar 2014

Mørke vinterdager...

Det er så rart, tida går så fort.
Både timene på dagen, og ukene og månedene.
Snart er det vinterferie på ungene. Jeg jobber fortsatt 20%, og ser at det er nok, foreløpig. Iallefall ut mars, så får vi se.

Disse dagene i februar har satt sine spor i meg. Kjenner at mange dager er tyngre.
Kjenner at det er lett å sammenlikne med de sammen dagene i fjor. Da vi merket sykdom, men ante "fred og ingen fare".

Viktor var jo prega av sykdom hele februar, og hadde en kraftig infeksjon med veldig høy CRP, husker jeg, rundt morsdagshelga. Han ble innlagt på Riksen for ei "langhelg", fordi infeksjonen ikke vill bort, tross medisinering.
Så han gikk glipp av Linas bursdagsfest OG morsdagen. Men kom hjem på ettermiddagen denne morsdagen, husker jeg, med en stor bukett røde, velduftene roser til meg!

I år fikk jeg gave fra ungene, fine selvlagde kort, og vi dro på restaurant for å spise. Vi koste oss så godt vi kan. Både ungene og jeg kjenner det jo ekstra på slike dager - det er ikke slik det skulle vært.
Men blomster ble det ikke.

Valentinsdag har det vært.
Lina har hatt bursdag igjen, blitt 9 år.

Alt dette merkes godt. Alt kommer så nærme igjen.

I fjor tok formen seg opp såpass etter runden på Riksen (avd for blodsykdommer) at etter ei lita uke hjemme for Viktor, fikk vi reise nordover på vinterferie.  Disse dagene hjemme skulle vise seg å bli de siste Ordentlige dagene her hjemme for Viktor.
 Lang kjøretur, men det var ikke noe problem. Som vanlig var det mest Viktor som kjørte. Sjøl om formen slett ikke tilsa verken skitur eller noe annet, VAR vi da ialle fall på vinterferie. Lina fikk fin bursdagfeiring med familien der, med pappa tilstede. Utover i uka endret ting seg. Det var ikke bare formen, lungeinfeksjon, men pusteproblemer satte kjepper i hjulene.
Innleggelse i Namsos  - dette det leses mer om HER og de påfølgende nyere innleggene.

Jeg husker følelsen av at det var skummelt, fordi pusteproblemene var noe nytt. Iallefall med slik "styrke".Hva var dette? Men samtidig følelsen av at dette går seg til, det gjør jo det. Selvfølgelig. Vi skal snart hjem igjen, liksom...

Rart, veldig rart. Et år siden.
Alt det vonde, de vonde dagene på sykehus etter sykehus, fra avdeling til avdeling, alt dette nærmer seg nå.
Så gjelder det å holde ut. Nok en gang.

Det sies, med stor overbevisning, at ting vil bli annerledes når bare dette første året har gått...
I hope.








Bursdagsjenta
Lina Viktoria, 9 år!

søndag 26. januar 2014

Nytt år - 2014

Vi har lagt jula bak oss.
Vår første jul uten Viktor, uten pappa.
Alt Viktor var for oss, vil vi alltid huske og ha med oss. Og det mangler så inderlig.
Mamma, pappa og svigermor var her fra et par dager før julaften, til ut i romjula.
Det var godt å ha dem her. Alt ville blitt enda mer merkbart, mer trykkende, om det hadde vært bare oss. Det hadde ikke gått.
Julaften og juledagene ble fine på sin måte, annerledes, men samtidig gode.
På julaften var vi i kirka på gudstjeneste hele gjengen. Vi tente lys ved grava, det var ikke bare enkelt, for det blåste veldig. Ungene syntes det var veldig facinerende og fint at det var så mye lys på kirkegården, ved alle gravene. Det var flott å se.
Jeg har vært i kirka en gang etter begravelsen, og det er jeg glad for. Da kunne jeg slippe de tankene litt mer nå. For de andre var det nok spesielt å gå inn i kirka - mange tanker om sist vi var her.

God mat, mye mat, lys og trivelig selskap. Men julestemning? Jeg vet ikke. Den var nok i grunn fraværende for min del. Det var mest rart - at nissen kom osv. Men men, jula gikk og vi kom oss iggjennom den på et rimelig vis. Jeg har fått den litt på avstand nå, og derfor blir tankene mine kanskje mer overflatiske om det nå, enn det ville vært om jeg skrev dette i romjula...
Gjestene våre var nok glade for at de feiret jula her hos oss, det gjorde nok godt for dem alle. Selv om det er tøft for svigermor å være her, alt kommer så mye nærmere, det blir mer reelt. Han er jo ikke her. Han kommer ikke heller...

Så kom 2014.
Nytt år - nye muligheter
rart å kjenne på, nå er året 2013 lagt bak oss. At dette året skulle bli slik, var det ingen som ante da vi gikk fra 2012 til 2013. Da feiret vi nyttårsaften her hos oss, med ei venninne med sine barn som gjester. Viktor var med og gjorde det han kunne, serverte og ryddet. Det var han som hadde ansvaret for rakettene (selvfølgelig)
Alt året så skulle by på, i form av sykdom og opp-og nedturer, var det ingen som ante noe om. Vi visste ikke at det skulle bli siste gangen
 Mye savn og sorg på slike dager.
I år var vi på Hesbøl og feiret nyttår.
To damer og 4 barn.
Det gikk også fint.

Så har jeg som smått begynt å jobbe litt igjen. 20% foreløpig.

Så hvordan går det nå, da. Egentlig?
Det er fortsatt en slags tomhet. 

Mange ganger tenker jeg at det er rart - det er bare oss tre. Så når vi er på vei hjem fra barnehage og skole - så er det hele familien på tur, liksom.
Det er bare oss.

Kjenner meg litt usikker på hvor denne bloggen tar veien framover. Det er liksom så lite nytt å komme med. Bortsett fra det rent hverdagslig oppdaterende.
Men samtidig litt fint å blogge, notere litt.
Og responsen jeg har fått, gjør det også verdt å holde på.
Så vi får se.
Plutselig kommer det et innlegg igjen, om ikke så alt for lenge.
For jeg har mer å oppdatere med.