lørdag 11. april 2015

Jeg er sorgen.


"Jeg er sorgen.

 I dag kom jeg, brått og ubedt, ikke forsiktig bankende på din dør, men som en kampestein gjennom taket.

Jeg slo deg i bakken med min tunge vekt. Ikke kan du puste ordentlig, ikke klarer du å reise deg under vekten av meg. Jeg er tung ser du. Tung og vanskelig å få ut. Jeg må nemlig bæres ut. Ut til rett plass før du slipper unna mitt åk. Bæres med deg. Lenge. Kanskje alltid.

Det tar tid for deg å klare å reise deg. Jeg er tung og uhåndterlig. Krever alle kreftene dine og enda litt til. Jeg krever av familien din og av vennene dine. Jeg er umettelig.

Etterhvert klarer du å puste og ta ørsmå steg mens du bærer meg på skjelvende skuldre. Du hadde ikke kunnet forestille deg hvor tung jeg er, hvor vanskelig jeg er å bære. Jeg krever deg. Fullt og helt.

Du får hjelp av de rundt deg. De støtter deg litt, løfter litt sammen med deg, hjelper deg åndedrag for åndedrag. De spør ikke om meg, de bare skimter konturene av hvor enorm jeg er. Hvor tungt du sliter for å bære meg.

Dagene, ukene, minuttene, timene går. Jeg er like tung. Men du blir sterkere. Du klarer å gå lenger. Du klarer å rette deg mer opp i ryggen når du bærer meg. Du må lære mye på nytt. Du går jo med meg på ryggen.

Det vil aldri bli som før. Skyggene er blitt dypere, livet er mer nyansert. Du har rast. Du har grått. Tårene dine har gjort meg våt. Tårene dine har gjort deg godt.

Månedene går. Det blir til år. Jeg er fremdeles med deg. Like tung. Dine lår er sterke. Ryggen din er rettere. Blikket har kommet oppover igjen. Du har måttet bli født på ny. Født med en tung sorg på ryggen. Du har lært deg å gå igjen. Lært å leve.

Når du har flere lyse dager enn mørke og plutselig en morgen gleder du deg over soloppgangen. Er takknemlig for livet. Den dagen har du lært deg å bære meg. Du har meg med deg, vi er blitt kjent du og jeg. Jeg har gitt deg styrke, du bærer meg. Jeg er blitt en del av deg. Vi to - du og sorgen. Aldri alene, alltid vi to. "

~ Heidi Gaustad Hølleland ~