torsdag 29. august 2013

Venner er familie man selv velger....



Den siste tida, med alt vi har vært igjennom, er det mange som har spurt både meg og folk rundt meg om hva vi tenker framover.
Hvordan livet vårt blir. Om vi velger å bli boende her.
Eller om vi velger å flytte på oss, nordover, nærmere familien.

Det finnes mange måter å se det på. Mange grunner til både det ene og det andre.
Men vi blir. Her.
Det er her vi bor, her vi har slått rot, her våre barn vokser opp.
Vi flyttet hit av ulike årsaker. Klimaflyktninger, kanskje. Så fikk jeg jobb her. Trives. Nærheten til de store sykehusene ble jo ikke akkurat noen ulempe. Vi har skapt vårt hjem her.
Så slik jeg ser det nå, eksisterer det egentlig ingen tvil.
Vi blir her.
Mange sa de forsto det var det jeg hadde valgt, da Viktor ble gravlagt her. Og det er jo sant. Da var avgjørelsen tatt.

Og hva har jeg å tape på å bli?
Ingenting.
Her har jeg gode venner og et nettverk jeg setter stor pris på.
Nordafor har jeg familien min, selvfølgelig. Mamma, pappa, svigermor, søstre, bror, svogere og svigerinner +++ 
De er langt unna nå, ingen tvil om det. De ville nok satt pris på å ha oss nærmere, og det hadde jo betydd mer hjelp og avlastning på mange vis.
Men jeg har ikke lenger kontakt med så mange der, utenom familien.
Og familien har jeg jo uansett.
De vil jeg alltid ha.
Det vet jeg. Enten jeg bor her eller der.
De vil alltid være der for meg, og jeg kan ringe dem når jeg vil.

Da blir det helt feil å "ofre" alle vennene og nettverket her for å komme nærmere dem.
En kaffekopp i full fart, en telefon en sen søndagskveld, en rask gåtur en formiddag, en dag på stranda med venninne og barna.
Mange verdifulle stunder, som jeg setter så stor pris på.
Man ofrer ikke det.

Slik tenker jeg iallefall nå.
Om framtida kan ingen spå.


tirsdag 27. august 2013

Et dikt igjen


"Det gjelder å skyve vekk, men ikke miste.
Det gjelder å tenke på noe annet, men ikke glemme.
Midt i dagligdagse ord, så kjælne
at pelsen har lagt seg p
å dem før jeg stryker den:
Godt vennskaps ord, vind- og værord,
velmente forbifartsord. Ja,
midt i alt dette skvært jordnære
dukker likevel det andre opp, det egentlige,
det alt dreier seg om, det jeg må skyve vekk,
men aldri miste.
Det eneste jeg tenker på
når jeg må tenke på noe annet."


 
 

 Kolbein Falkeid, fra diktsamlingen "En annen sol"
 

Marianne Straume, psykologen som "jobbet med oss" på Montebello-senteret, presenterte oss for dette diktet.
Det passer jo så godt...




 
 
 
 
 
 
(Bildet har jeg funnet på google)

onsdag 21. august 2013

Ingen dager er like...

Når jeg først er inne i en "flink" periode, og det kommer innlegg her både titt og ofte, må jeg jo notere noe om dagen i dag også.
For ingen dager er like.

Tre ting i dag som gjorde dagen annerledes.
Tyngre enn jeg regna med.

En liten tur i skogen, med kaffetermos og matpakke, sammen med resten av gjengen fra klassen.
En fin stund. Litt småprating med unger og voksne.
Glad for at jeg tok turen.
Men også glad for å kunne gå igjen når det passa meg...

En mail jeg sendte i dag, som jeg gjerne skulle sluppet å sende.
Bestilling av gravstein.
Av alle ting.
Tenk at jeg må sitte med sånt.
Avgjørelsen på steintype, fasong, dekor, lykt, skrift og minneord - ikke lett.
Tror og håper resultatet blir bra, og at den liksom blir litt riktig.
Men så fryktelig, fryktelig grusomt.
Svart på hvitt måtte jeg skrive det, det som skal stå på steinen.
Hans navn...

En telefon jeg fikk på ettermiddagen.
Fra et telefonnummer som jeg gjenkjente, selv om jeg ikke hadde akkurat det numret lagra på telefonen. Jeg har mange som ligner....
Rikshospitalet.
Godt og vondt på en gang. Kjente jeg ble helt skjelven. Visste jo at han skulle ringe igjen nå i august, sykepleieren som kjente Viktor så godt. Men likevel ble jeg litt satt ut.
Men det løsna etterhvert, og jeg kjente det var helt OK å snakke med ham igjen.
De jobber med oversikt over forbindelsen mellom "sine" pasienter på avd for blodsykdommer / transplanterte og intensiven. For å se på hvordan de framover skal legge det opp i lignende situasjoner, respirator eller ikke osv.
Tida i respirator ble tida vi hadde for å forstå, "forberede oss". Jeg ville ikke vært den foruten.
Angående jornalen skulle han undersøke litt framgangsmåten. For jeg vil ha hjem journalen hans. Kjenner at jeg ikke er klar for at den skal bli lagret et x antall år på sykehuset, for så å bli makulert. Da skal heller jeg ta vare på den. Mulig det blir Oslo-tur for å hente. Kanskje både på Riksen og Radiumen. Vi får se.

Kjenner iallefall at disse tre hendelsene på samme dag, er nok.
Lufta går ut av ballongen.
Ble lite husarbeid i dag, gitt....




mandag 19. august 2013

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli,
da livet plut'slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille «vi kan klatre, vi».

Vi følte kronglesti'n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.
Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på si'ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti'n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.
Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti'n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla'er
men dufter ekstra sterkt på fine da'er.

La gå at det kan komme vonde ti'er
da sti'n vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
-Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende.

- Margaret Skjelbred

Barnehage- og skolestart...

... men ikke jobbstart likevel....

Hverdagen snirkler seg i gang. Sist uke hadde vi "prøvestart" på både barnehage og SFO, men bare et par dager før det ble planleggingsdager.
Men nå er hverdagen i gang. For fullt.
For ungene. Ja, for meg også, men ikke i jobb.

Det tok tid å innse det. Erkjenne det.
Før sommeren trodde jeg at når sommeren var over, skulle jeg tilbake i jobb. Ikke i full stilling, men ikke så langt unna...
I løpet av sommeren tenkte jeg mange ganger på dette. Om det var det beste.
Hadde nok for store forventninger til hva jeg skulle få ut av sommeren, tror jeg.
Men det måtte utenforstående til, fagfolk, for å fortelle meg det. At det ikke var lurt på satse så høyt.
Nedtur. Skikkelig nedtur.
Jeg vil jo jobbe!
Men jeg kjenner at det er det riktige likevel.
Og det var på en måte godt å høre andre si det. Bekrefte min egne tanker.
At jeg burde starte med lista lavere, og heller øke etterhvert og kjenne på godfølelsen det gir.
I stedet for å trappe ned og kjenne meg mislykket...

Ellers hadde jeg sikkert starta med 80% - og fått det rett i fleisen etter kort tid...

Så nå er jeg sykemeldt videre. 100%.
Så får jeg sakte men sikkert venne meg til dette livet.
La hverdagen slippe til, og kjenne på det, hva som funker og hva som ikke funker.
For jeg har lite energi.
Opptrapping i jobb må ikke gå utover ungene.
Det fortjener de ikke.

tirsdag 13. august 2013

Måneskinnslandet



"Måneskinnslandet" av Gunn Hild Lem

Hva skjer når noen dør? Hvor drar de? Kan man treffe igjen noen som er død?
Mange spørsmål kommer opp når man får et nært møte med døden.

Omtale fra forlaget
Tiril går i annenklasse og bor hos faren. Pappa jobber hjemme, og han og Tiril har bestandig tid til både å leke og prate sammen. Men en dag blir pappa syk. Snart er han så dårlig at han må på sykehus, og Tiril må flytte til mamma. Så dør pappa, og ingenting blir som før. Mamma er bare opptatt av jobben, og Tiril savner pappa. Nå som han er død, bor han jo i Måneskinnslandet, og hvordan skal Tiril komme seg dit for å møte ham igjen? "Måneskinnslandet" har vakre illustrasjoner av Sissel Horndal og forteller om hvordan en liten jente opplever tapet av faren sin, og hvordan hun ved hjelp av fantasien bearbeider sorgen for å kunne forsone seg med at han er borte.
Forfatter : Gunn Hild Lem.


Anbefales! Både Lina og Theo likte denne boka. Den var både varm,trist og litt skummel. Men ender godt til slutt, tross alt. Så godt den kan.

søndag 11. august 2013

4 måneder i sorgen


I dag er det 4 måneder siden vår kjæreste Viktor døde.
4 både lange og korte måneder.
Av og til kjennes det som en evighet siden.
For vi har venta sånn, venta hver dag på at han skal komme hjem igjen.
Venta på at dette marerittet skal være over...
Men det blir ikke over.
Det er slik det blir framover.
Erkjennelser.
Andre ganger kjennes det som det var i går. Eller i dag.
Alle detaljer, alle tanker, alle følelser kjennes så nært.
Jeg så min aller kjæreste dø.
Jeg så ham sovne inn og bli borte.
Minnene om den vonde virkeligheten.

Det er fortsatt like uvirkelig i dag.
Vi får dagene til å gå, og kan drive med mye annet som får tankene unna.
 Men det er der hele tiden.
Han er i våre tanker, i vår bevissthet i de fleste av våre våkne timer.
Og i søvnen.

I går kveld måtte vi lukte på parfymen hans, som står i skapet på badet.
Det lukta pappa... Det lukta godt, det.
Vi savner han hver dag.
I våre hjerter, til vi møtes igjen.


1997

 

lørdag 10. august 2013

Montebello i våre hjerter!

Vi har vært på familiekurs. For sånne som oss, der mor eller far er død av kreft.

Dette står å lese om senteret:
"Montebellosenteret (MBS) er en nasjonal helseinstitusjon for kreftpasienter og deres pårørende. Formålet er å gi hjelp til livsmestring.
Senteret skal også brukes til kurs for personell som arbeider med kreftsyke, og med andre oppgaver knyttet til kreft og kreftforskning. I samarbeid med Radiumhospitalet og andre relevante fagmiljøer skal senteret være et kompetansesenter i arbeidet med langtidseffekt etter kreft.
Montebellosenteret i Ringsaker kommune, Hedmark Fylke, er opprettet av Staten ved Sosialdepartementet og Det Norske Radiumhospital i 1990, og er organisert som en stiftelse."

(Klikk på bildene for å få dem større)

Og jammen var det flott der.
Rene luksushotellet, med flotte rom, spisesal og mange herlige rom til lek og hvile.
Vi fikk suiten, visstnok! (Om tildelelsen gikk på annsennitet i å leve med kreftsykdom - da var vi nok selvskrevne...)
Vi ble tatt i mot av fagpersoner og miljøarbeidere, som skulle ta seg av oss 23 voksne, og alle de 49 barna i alle aldersgrupper.
Mens barna ble tatt hånd om i Montebellos-skolen, som besto av alt mulig annet enn "skole", fikk vi voksen faglig påfyll i form av foredrag og gruppesamtaler.


Så godt å prate med mennesker som har opplevd det samme, som har mistet en kjæreste, mann eller kone. Så godt å få luftet ut tanker og følelser enda en gang.
Og høre hvordan de tenker, kjenner det.
Få bekreftet at det er normalt at ungene snakker lite om det.
Få bekreftet at vi vil tilpasse oss vårt nye liv etter hvert som tida går.
Sorgen vil ikke gå over.
Vi vil ikke komme over det. Det er ikke slik. Det er ikke meningen.
Vi vil lære oss å leve med det. Ta det med oss.
Men gradvis tilpasse oss, og gradvis se at livet selv gir overskudd.

Vi fikk fylt opp "verktøykassa" med verktøy og metoder for å møte hverdagen.
Til samtale med ungene, når de er klare for det.

Jeg er takknemlig for å ha blitt mer og mindre kjent med 22 nye mennesker, og mange av barna som var der.
God mat, trivelige uformelle samtaler, i solveggen og i en sofakrok i de sene kveldstimer.
Eller rundt frokostbordet og middagsbord. På en spasertur til brygga.

Mange dramatiske historier. Mange korte og lengre sykdomsforløp, mange ulike diagnoser, mange historier om Helse-Norges utilstrekkelighet. Om manglende kompetanse hos lokale sykehus. Om kampen for å bli hørt. Om å stå på for de vi har kjær, om håp og fortvilelse til beskjeden er et faktum. Om å følge sin elskede hele veien. Til døden skiller oss.

 
 Ungene har lekt, bakt, løpt, badet, malt, limt, ledd, ridd, kost og spist! 
På Hunderfossen var vi også!
Vi har pratet og pratet og pratet og pratet!
Jeg kommer til å savne å være inne i Montebello-boblen.
Selv om det var travelt på flere vis.
Uvant å følge klokka -
frokost klokka 8, skolestart og foredrag kl 9. Lunsj kl 13. Gruppe. Skoleslutt kl 16. Fritid. Middag kl. 17.30. Kino, tur eller aktivitetskveld. Og litt kveldsmat?
"Kan vi bare leke litt til?" I seng ca 21? Neppe! :-)
Kos og trivsel for oss alle, både små og store.

Påfyll i store doser til sjel og sinn.
Vi vokser på dette. Er blitt sterkere.

Og vi skal holde kontakten med de vi ble kjent med.



På skiskytterarenaen på Sjusjøen! Arti!
 
 
Theo på tur med en venninne!


Litt av uteområdet!
                                        
 




          Dagstur til Hunderfossen fikk vi også med oss! Litt tilvenning til livet utenfor bobla!

                Vi er veldig taknemlige for at et sted som Montebellosenteret finns, for oss.


fredag 9. august 2013

Hjemme igjen!

Etter ei uke i ei boble, på Montebello-senteret på Mesnali, ved Lillehammer, er vi hjemme igjen.
Det er både godt og vondt, for vi har hatt det så bra der.
Blitt kjent med masse nye folk som vet 100% hvordan vi har det.
23 familier var vi der. 49 barn, mellom 1 og 18 år, som hadde mistet enten en mor eller en far.
Sterke møter. Sterke historier.
Flott opphold som jeg skal komme tilbake til gjennom ord og bilder.

Anbefales!

torsdag 1. august 2013

Minnebok - og noen sommerbilder

Dag for dag ruller videre.

Sommerdager.
Sånne som Viktor var så glad i.
Med sol, strand, bading og glade barn.
Uten pappa.

Vi har fått minnebøkene vi har laget. Den har bilder helt fra Viktor var liten gutt, konfirmasjonsbilde, ungdomsbilder. Fra tiden "vår", før ungene. Med ungene, fra ferier og opplevelser, kosestunder. Fra sykehuset den siste tida. Begravelsen. Viktors liv.

Ungene har fått hver sin.
De har allerede sett mye i den.
I dag hadde de en stille stund med hver si bok etter frokost.
En av dem studerte bildene fra sykehuset, fra de siste ukene i pappas liv, mest.
Den andre var mest konsentrert over de første sidene i boka.


Et hjerte i sand

                                              Helgesjøen speilblank en sommermorgen


                                                               Possevatnet