fredag 28. mars 2014

Montebello i reprise!



Mennesker som på mange måter deler skjebne. Er i samme båt.
Og som møttes til felleskap og samtaler sammen med våre tilsammen 50 barn på Montebello-senteret i sommer.
Nå møttes vi på eget initiativ.
14 personer stimlet sammen på et hotell i Oslo sentrum.
Fra fredag til søndag.
Gode samtaler, litt vemod og masse latter.
Utveksling av erfaringer, tanker og planer.
Godt å høre, tross alt, at flere sliter med "gullfiskhukommelse" og lite overskudd.
At flere tenner på alle plugger litt raskere enn før - og noen ganger for ingenting...

Kunne jo tro at når en slik gjeng samles, ville det bli  "bare sorgen..." Men slik er det ikke. Helt naturlig å snakke om den vi mistet og utfordringene i hverdagslivet. Så naturlig er det ikke i noe annet fora. Det er det som er så godt. Alle forstår. At vi har kommet ulikt på veien,noen lengre og noen kortere. Tidsaspektet er også ulikt, fra snart ett år, til drøyt 1,5 år. Det kan skje mye på et halvår.
For noen funker full jobb, for andre funker ikke jobb i det hele tatt. Noen føler økonomien er den minste bekymring, for andre er det motsatt. Noen føler seg ensomme og alene, vil pusse opp og endre, bytte hus, flytte bort. Mens andre ikke vil endre noe, ha alt som før.
Og alle gradene i mellom.
Noen har funnet kjærligheten på nytt og nyter dagene.
Andre strever fortsatt med å fatte hva som egentlig skjer....
Ingen er like, alt er lov, vi takler ikke ting likt.

Men samtidig som dette var naturlige samtaleemner, satt latteren løst, og humoren var smittsom. Kanskje noe intern og sær humor, tror mange rundt oss hadde blitt overraska over oss om de visste hvilken gjeng som satt der... En gjeng med enker og enkemenn, liksom.... Moro var det iallefall.

Når vi satt der i baren med tomme flasker foran oss på bordet, og servitøren kom og ryddet dem bort, sa han "Jaja, da var det bare minnene igjen..." Han skulle bare visst hvor rett han hadde!

Gode vennskap vokser fram, og planen er allerede at dette må gjentas.
Alle som hadde anleding til å være med, var godt fornøyde med helga, virket det som.
Så neste gang håper vi de som ikke hadde mulighet nå, får til å være med!
Kjenner at det gjorde godtå møte hver enkelt av dere igjen, jeg setter stor pris på tiden alene, sammen med dere!

Og når ungene også hadde det bra og koste seg der de var, ja da var alt bra! :-)



                                                                


                    Leaving Oslo S for this time!



lørdag 8. mars 2014

Av pappa-klær....

Klær.
Klær man ikke vil kaste.
Klær man ikke vil gi bort, ikke vil andre skal bruke.
Klær man ikke bare vil stuve bort på et kott.
Klær man så inderlig skulle ønske eieren tilbake inn i.
Men det går ikke.
Han kan aldri bruke dem igjen.

Det satt langt inne å klippe dem opp og sy av dem.
Men likevel kjennes det riktig.
Å bruke dem til noe ungene kan ha rundt seg i livet videre.

Theo ønsket seg et teppe. Det ble et sengeoverkast, men bomullstoff på baksida.

Lina ville ha puter til å ha i senga. På bildene er ikke putene satt sammen, bare framsiden vises.

Vi er fornøyd med resultatet, tenker vi gjorde det riktige.
Har ham med oss.




torsdag 6. mars 2014

19 år gamle minner slår pusten ut av meg...

Ikke alle dager er like
Ikke alle dager er like gode
Ikke alle dager er like vonde, like tunge
 
som i dag.
Jeg er nede i en bølgdal.
Vet at jeg kommer opp igjen.
Har vært her før.
Det er noe med tida vi er inne i. Datoene.
Det er mars.

Det er et år siden ting virkelig dro seg til...
Det er 19 år siden Viktor og jeg møttes "på ordentlig" første gang.
Det er nå.

Disse to motpolene - starten og slutten.
Og alt det viktige imellom.
Og etterpå.
 
Det blir litt mye noen dager, kjenner jeg.
Tårene renner,
jeg smiler samtidig,
jeg har lest litt i gamle dagbøker, 19 år gamle dagbøker.
Usikkerheten og selvsikkerheten.
Den gode følelsen av forelskelse og å bli verdsatt.
Starten på alt.
Der var han, og der var jeg.
Og det ble oss.
Mot alle odds.
Til døden skilte oss.

Det er like vondt og ufattelig enda.
At jeg aldri skal kjenne armene hans rundt meg igjen.

I dag er bare minnene tilbake.
Godt jeg har dem.


Only my heart talkin'.    Full av gamle minner og en rød Galant.

Av nyere dato, men likevel.... The Story


----
Jeg leste for noen dager siden et annet blogginnlegg om sorg.
Der beskrives det så sterkt, så virkelig. Mer bokstavelig enn jeg klarer å gjengi de tunge dagene. Men likevel så likt.
Les det!

"Du vil savne ham bestandig."
Les mer om Maritas sorg på Marita.net