fredag 15. mai 2015

"Sammen til verdens ende"

Denne uken fikk jeg anledning til å høre et foredrag av Espen Simonsen.
Espen Simonsen har skrevet to bøker i kjølvannet av at han ble enkemann i en alder av 30 år.
Det er nå 8 år siden.
Den første boka, "Sammen til verdens ende", skrev han sammen med sin syke kone, men boka ble ferdigstilt og utgitt etter hennes død.
 Han er en ettertraktet og anerkjent foredragsholder innen temaene motivasjon, krise-/konflikthåndtering, kommunikasjon, sorg og pårørendeperspektiv ved alvorlig sykdom
Espen kom til Kongsvinger i regi av Brystkreftforeningen og En hånd å holde i.
Han snakket om "veien videre" etter å ha opplevd sykdom, tap og sorg. Han deler sine erfaringer fra sin tid som pårørende, og snakker om tilstedeværelse, takknemlighet, kjærlighet og kommunikasjon.


Det var på mange måter en fin opplevelse å sitte i salen å høre på han. Han pratet lett og til tider fleipete, slik at temaet ikke bare ble tungt og trist. Mange morsomme beretninger og synsvinkler på ting.
Jeg hadde, på vei dit, klart for meg, at nå skulle jeg høre på ham, høre hans tanker og hans versjon - ikke blande mitt for mye inn i det, men ta det inn slik han ville si det. Dette tenkte jeg for å forhindre å bruke opp alt for mange pakker med Kleenex.... Og jeg tror det funka...
Klart, jeg kjente meg mye igjen i det han snakket om, men klarte likevel å holde "meg selv" litt på avstand mens jeg var der.


Det er beundringsverdig å kunne stå der, så ledig og avslappet, og snakke om et slikt tema. Hans avdøde kone var alltid med ham, og vi kunne jo se at han lot seg påvirke av tema han også, men likevel, veldig konstruktiv og veldig godt  svart på spørsmål fra salen Veldig tilstede, rett og slett.


Alle som sitter igjen etter en slik opplevelse, oppfatter sorgen og livet videre forskjellig. Men likevel er det mange likheter, sinnstemning og hverdagen svinger. Det er dype bølgedaler, i starten ofte både dype og varige. Så endrer svingningene seg, de er der fortsatt, men de dype dalene kommer sjeldnere, og det er etter hvert flere av de positive toppene.
Espen sa mye om at livet består av disse svingningene, og for å klare å leve livet til fulle, var det nødvendig å tørre å kjenne på ytterpunktene. For å kunne klare å kjenne toppen av lykkefølelse, var det nødvendig å kjenne på de dypeste dypene også. Tillate oss det.


Jeg kjente meg også igjen i de standard-svarene vi lirer ut av oss... Når noen spør hvordan vi har det, hvordan det går. "Det går bra..." "Det går greit" Det er jo det vi svarer. I'm fine, thank you...
Men hva skulle vi egentlig sagt? Jeg vet ikke, det er litt tungt en periode nå. Tunge dager.
Er det slike svar de vil ha, eller vil de bare vise at de bryr seg? Jeg tror det mange ganger handler om det, at de viser at de tenker på hvrodan vi har det. Men det passer jo ikke alltid å ta det helt ut, heller, komme ut med alt man har på hjertet. Ikke alltid vi vil det.
Men vi tar gjerne imot en skulder å gråte på når du HAR tid, på ordentlig.
Men kanskje ikke ved frysedisken på Kiwi?


Godt var det også å kjenne seg igjen i de relasjonene han hadde til sykehuset i ettertid. Han var mange ganger tilbake, gikk i gangene, pratet med sykepleierne og drakk kaffe i kafeen. For å bearbeide og fordøye alt. Da var det ikke bare jeg, da... For slik hadde jo jeg det også, følte stort behov for å holde kontakten og ikke slippet taket i sykehuset og folkene der, før jeg var klar til det. Heldigvis hadde jeg den muligheten.


Et annet sentralt tema fra foredraget hans, var dette med å telle lyspunkter. Vi finner det vi leter etter, men er han. Let etter lyspunkter. Finn gleder i livet. Lev for dem.
Det høres jo så enkelt ut.
Vi har jo alle mye å leve for.
Mange som er glade i oss, som setter pris på oss for det vi er.
Mange vi er glade i, og som vi vil være der for.
Sola, lyst, naturen, jobben, venner - mye viktig rundt oss.
Men...
Når, etter en slik hendelse, er vi klare for å telle lyspunkter og leve for dem?
Det tror jeg er individuelt.
Å le og være glad med dem man har rundt seg, sette pris på det, er en ting.
Men jeg husker at jeg lenge slett ikke følte behov for å oppsøke glede. Altså bevisst selv være med på, oppsøke og være delaktig i ting som ville gi meg glede.
Jeg ville ikke kjenne gleden det ville gi meg.
Det var urettferdig.
Feil.
Livet hadde fått en vending vi ikke var klar for.


Etter hvert og gradvis ga denne følelsen seg, men jeg kan kjenne den igjen ennå, når den lurer seg innpå...


Men at mennesket sel er i stand til å forme sine egne liv, ta nye valg, bedre valg, og skape et liv som er verdt å leve, det tror jeg på.