fredag 15. mai 2015

"Sammen til verdens ende"

Denne uken fikk jeg anledning til å høre et foredrag av Espen Simonsen.
Espen Simonsen har skrevet to bøker i kjølvannet av at han ble enkemann i en alder av 30 år.
Det er nå 8 år siden.
Den første boka, "Sammen til verdens ende", skrev han sammen med sin syke kone, men boka ble ferdigstilt og utgitt etter hennes død.
 Han er en ettertraktet og anerkjent foredragsholder innen temaene motivasjon, krise-/konflikthåndtering, kommunikasjon, sorg og pårørendeperspektiv ved alvorlig sykdom
Espen kom til Kongsvinger i regi av Brystkreftforeningen og En hånd å holde i.
Han snakket om "veien videre" etter å ha opplevd sykdom, tap og sorg. Han deler sine erfaringer fra sin tid som pårørende, og snakker om tilstedeværelse, takknemlighet, kjærlighet og kommunikasjon.


Det var på mange måter en fin opplevelse å sitte i salen å høre på han. Han pratet lett og til tider fleipete, slik at temaet ikke bare ble tungt og trist. Mange morsomme beretninger og synsvinkler på ting.
Jeg hadde, på vei dit, klart for meg, at nå skulle jeg høre på ham, høre hans tanker og hans versjon - ikke blande mitt for mye inn i det, men ta det inn slik han ville si det. Dette tenkte jeg for å forhindre å bruke opp alt for mange pakker med Kleenex.... Og jeg tror det funka...
Klart, jeg kjente meg mye igjen i det han snakket om, men klarte likevel å holde "meg selv" litt på avstand mens jeg var der.


Det er beundringsverdig å kunne stå der, så ledig og avslappet, og snakke om et slikt tema. Hans avdøde kone var alltid med ham, og vi kunne jo se at han lot seg påvirke av tema han også, men likevel, veldig konstruktiv og veldig godt  svart på spørsmål fra salen Veldig tilstede, rett og slett.


Alle som sitter igjen etter en slik opplevelse, oppfatter sorgen og livet videre forskjellig. Men likevel er det mange likheter, sinnstemning og hverdagen svinger. Det er dype bølgedaler, i starten ofte både dype og varige. Så endrer svingningene seg, de er der fortsatt, men de dype dalene kommer sjeldnere, og det er etter hvert flere av de positive toppene.
Espen sa mye om at livet består av disse svingningene, og for å klare å leve livet til fulle, var det nødvendig å tørre å kjenne på ytterpunktene. For å kunne klare å kjenne toppen av lykkefølelse, var det nødvendig å kjenne på de dypeste dypene også. Tillate oss det.


Jeg kjente meg også igjen i de standard-svarene vi lirer ut av oss... Når noen spør hvordan vi har det, hvordan det går. "Det går bra..." "Det går greit" Det er jo det vi svarer. I'm fine, thank you...
Men hva skulle vi egentlig sagt? Jeg vet ikke, det er litt tungt en periode nå. Tunge dager.
Er det slike svar de vil ha, eller vil de bare vise at de bryr seg? Jeg tror det mange ganger handler om det, at de viser at de tenker på hvrodan vi har det. Men det passer jo ikke alltid å ta det helt ut, heller, komme ut med alt man har på hjertet. Ikke alltid vi vil det.
Men vi tar gjerne imot en skulder å gråte på når du HAR tid, på ordentlig.
Men kanskje ikke ved frysedisken på Kiwi?


Godt var det også å kjenne seg igjen i de relasjonene han hadde til sykehuset i ettertid. Han var mange ganger tilbake, gikk i gangene, pratet med sykepleierne og drakk kaffe i kafeen. For å bearbeide og fordøye alt. Da var det ikke bare jeg, da... For slik hadde jo jeg det også, følte stort behov for å holde kontakten og ikke slippet taket i sykehuset og folkene der, før jeg var klar til det. Heldigvis hadde jeg den muligheten.


Et annet sentralt tema fra foredraget hans, var dette med å telle lyspunkter. Vi finner det vi leter etter, men er han. Let etter lyspunkter. Finn gleder i livet. Lev for dem.
Det høres jo så enkelt ut.
Vi har jo alle mye å leve for.
Mange som er glade i oss, som setter pris på oss for det vi er.
Mange vi er glade i, og som vi vil være der for.
Sola, lyst, naturen, jobben, venner - mye viktig rundt oss.
Men...
Når, etter en slik hendelse, er vi klare for å telle lyspunkter og leve for dem?
Det tror jeg er individuelt.
Å le og være glad med dem man har rundt seg, sette pris på det, er en ting.
Men jeg husker at jeg lenge slett ikke følte behov for å oppsøke glede. Altså bevisst selv være med på, oppsøke og være delaktig i ting som ville gi meg glede.
Jeg ville ikke kjenne gleden det ville gi meg.
Det var urettferdig.
Feil.
Livet hadde fått en vending vi ikke var klar for.


Etter hvert og gradvis ga denne følelsen seg, men jeg kan kjenne den igjen ennå, når den lurer seg innpå...


Men at mennesket sel er i stand til å forme sine egne liv, ta nye valg, bedre valg, og skape et liv som er verdt å leve, det tror jeg på.
 
 

2 kommentarer:

  1. Hei, bloggen din gir et meget godt innsyn i hvor tøft det er å være pårørende til en person som har hatt lymfom, dertil stamcelledonasjon, og dertil dør av bivirkninger ( GVHD ). Jeg i gjenopplever det du skriver om, jeg har nå en søster ( alder 34 år) som ligger på generell intensiv 1, på Rikshospitalet, stamcelledonert i august 2015, pga Hodkins lymfom...uendelig med bivirkninger etterpå , forårsaket av GVHD, først angrep på tarm , videre angrep på lunger..ligget i respirator i 11 uker, den er nå fjernet men klarer seg lite med tilførsel av oksygen ìgjennom kateter i nesen...fått beskjed om at hun nå er døende fra personalet på Generell intensiv 1, de har gjort alt de kan gjøre, så nå er det snakk om tid...Historien din gjør intrykk, og jeg føler nå den i gjenspeiler min historie. .Alle gode ønsker videre i livet, ønsker jeg deg og dine!

    SvarSlett
  2. Hei alle sammen, jeg heter Aisha Sadat, jeg er gift i 20 år med mannen min, og vi har to sønner, eldste en 16 år og yngre er 11 år. Mannen min elsket meg veldig, men det ble til et punkt da han engasjerte seg i en affære med en kvinne som er hennes kollega. Jeg har aldri forestilt meg det, men på en eller annen måte endret holdningen hans til meg og barn seg, den sene han kom fra jobb fikk meg til å tenke over saken. Selv på mitt 20-års bryllupsdag i mars holder jeg meg borte fra sex da vi lover å gjøre det på bryllupet jubileumsdag, 15 dager før bryllupsdagen, tilsto han at ja, han hadde sex med sin kollega.
    Han brakte henne i sengen min da jeg var ute på jobb, det betyr at følelsene mine var helt ubrukelige for ham, min mentale tilstand er full av kvaler, jeg tror jeg ikke kan glemme og gjenopprette smertene, denne kvinnen hadde full kontroll over henne og jeg har aldri ønsket å gjøre det med vold, hun vil vinne over meg når hun er skilt, hun sa at hun var sjalu på forholdet vårt, og hun vil ødelegge meg ved å ta mannen min. Jeg måtte diskutere det med en venn som ba meg finne en god stavebeslag, for det første trodde jeg aldri på denne cast-rettskrivningen, men jeg må prøve den før jeg kom over PROFET NOSA UGO-e-posten på internett om hvordan han har hjulpet så mange mennesker med å få eksen tilbake og hjelpe til med å fikse forholdet og gjøre folk glade i forholdet og noen andre historier om åndelig sykdom og mer.
    Jeg forklarte situasjonen min for ham, og han hjalp meg med å utføre noen bønner, noen urter og røtter og et lite offer som jeg gjorde, og i løpet av 7 dager kom han tilbake for å be om unnskyldning, og det var bare et mirakel for meg. Jeg er glad i dag at han hjalp meg, og jeg kan stolt si at mannen min nå er med meg igjen og at han nå er forelsket i meg som aldri før.
    Trenger du hjelp i forholdet ditt som å få tilbake mannen din, kona, kjæresten, kjæresten, vinne i lotterier, urtemedisin mot sykdom, HIV, kjønnssykdommer, astma, leddgikt, feber, hjerneslag eller noen form for sykdom, åndelig problem , Jobfremmelse, seere som leser innlegget mitt som trenger hjelp til livsutfordringer, bør kontakte PROPHET NOSA UGO, og du vil være glad for at du gjorde det.

    E-post: karnataka.temple@gmail.com
    WhatsApp: +34631686040

    SvarSlett