onsdag 18. desember 2013

God jul?

Er det ikke rart at vi fortsatt går og venter?
Det er noe som mangler, det er en tomhet her.
Plutselig kommer det over meg, som en bølge.
Skyller over meg og nesten knekker meg. Mens jeg koker middag, mens jeg henger opp klesvasken, når som helst.
 Han kommer ikke igjen, han lever ikke lenger. Vi får aldri se ham igjen.
Vi må klare oss alene.
Vi har jo bevist at vi kan det. Månedene går,
Og jeg føler at jeg repeterer meg sjøl.
 Det er lite nytt for dere som er innom og leser også.
Men det er jo slik det er.
Følelsene og tankene er ikke så annerledes enn de var.
Det er slik det er.
Det er dette vi skal leve med.
Kjenne på. Hver dag.

Jula, med pinnekjøttet som han var så glad i.
Lefse med juleskinke. Grisost.
Julebrus og riskrem med rød saus.
Det kjennes så feil å glede seg til det. Når ikke han er her.
Jeg har både bakt litt og vaska litt, for jula kommer jo.
Og vi må gjøre det vi kan for at den skal bli bra. Annerledes blir den.
Og aller helst ville jeg hoppa over hele jula, men slik er det ikke.
Theo skriver julekort - og teksten er er

TIL MAMMA PAPPA LINA    GOD JUL  FRA THEO

Pappa er med oss.

Den store gleden i juleforberedelsene er ikke der for meg i år - og det kjennes ikke fristende å pynte i rødt. Mulig det blir en mer dempet julepynt i år.
Men gleden og forventningene i øynene og ansiktene til ungene, hjelper meg. Viser meg at jeg må.
Gode venninner og gode kolleger drar meg i riktig retning. Hver dag.
Ja, jeg sitter mye alene også, på kveldene kjennes det særlig. Vi skulle jo være to. Være sammen om dette.
Nå er det bare minnene igjen.
Og hver kveld tenner vi lyset.

                  ------

I kveld har jeg via facebook  kommet over to klipp jeg vil dele med dere.

Et er et filmklipp av ei sterk dame som forteller om sitt liv som enke.
Det andre er link til en fortellling fra en pårørende, nå før jul, som forteller om sin manns kamp.

 Verdt å se og lese begge to.

tirsdag 3. desember 2013

Oslo-tur og advent!

For ei uke siden tok jeg og ungene oss en liten Oslo-tur.
Alvor og fornøyelse hånd i hånd.
Mest fornøyelse skulle det vise seg.

Tidligere i høst var jeg med på en konkurranse på Facebook - det handler om å gripe de muligheter som byr seg i livet. Selv om det var mange om beinet, var det altså vi som VANT! :-)
Og premien var en familiefotografering hos Fotograf Guro Skjelderup i Oslo.
Og dit kunne vi få komme onsdag 27. november.
Det ble en fin opplevelse, og bildene kan jeg legge ut etter hvert - må bare få dem først:-)
 
Men vi reiste inn til Oslo / Bærum allerede mandag kveld, og besøkte samtidig gammeltante Hilma.
Tirsdag var vi på Bærums Verk en liten tur, før vi reiste inn til Oslo.
Vi hadde nemlig en avtale på Rikshospitalet (igjen).
Denne gangen for ungenes skyld, mest.
Kanskje.
Etter at jeg var der sist, ble de også mer "modne" for å komme tilbake dit, til de kjente stedene vi har vært så mange ganger. Vi tente lys i "kirkerommet", og slapp mynter i begge ønskebrønnene. Litt leking og moro før vi møtte legen "vår".
Selv om ungene både hadde sett fram til å møte ham, på et vis, og visste vi skulle det, var særlig den eldste litt skeptisk de siste dagene. Hun ville ikke snakke så mye med ham, han måtte ikke spørre henne om noe, sa hun på forhånd.
Men møtet gikk over all forventning. På en benk i glassgata pratet ham med ungene som de var gamle kjente, både om den dagen som var så vond, hva de husker fra den dagen osv. Og til lettere ting som barnehage og skole, fritidsaktiviteter osv. Morsomheter i form av kappløp med tidtaking på mafå, ble det også tid til, før han måtte gå. Alt i alt en hyggelig opplevelse, tross alt.
Den mannen kan sin jobb, og mye mer enn det, det må jeg si.
 
Det er alltid både nedtur og opptur på en gang å komme tilbake på Riksen.
Nedtur på grunn av den egentlige grunnen til at vi er der.
Opptur på grunn av menneskene der, og måten de tar seg av oss på.
 
 
Etterpå spiste vi is, og tok trikken til byen. Så gikk vi på restaurant og deretter på teater! :-)
Jul i Blåfjell på Oslo Nye! Anbefales!



Klare for Oslo-tur i nysydde jakker! :-)


Så kommer advent sigende over oss. Med all glede og forventning det skal føre med seg. Litt tungt å ta innover seg all den gleden, kjenner jeg. Men likevel skal jeg jo legge til rette for at adventstida og jula skal bli fin. Og vi må bare godta at det er en som ikke er med på forberedelsene i år, at jula kommer til å bli annerledes, at julestemningen kanskje ikke er helt på topp.

Men -
Life isn't about waiting for the storm to pass -
it's learning to dance in the rain....

Lettere sagt enn gjort, dog...

lørdag 30. november 2013

November

Siden har det rullet en hel måned til.
Mange både gode og rare dager.

Allehelgenshelg.
Fullpakket av program.
Lørdag var det turndag for ungene, med framvisning etterpå. Benyttet tiden de var der til å forberede bursdagsfest. Etter flott framføring der, var det tid for å skifte og Lina skulle på Grease-konsert på Rådhuset med ei venninne. Theo og jeg  kjørte videre til Allehelgensgudstjeneste.

Rart å være tilbake i kirka. Har ikke vært der siden begravelsen. Theo var også klar over det. Sist vi var her, satt vi der, sa han og pekte...
Mange enker og enkemenn der, helt sikkert. Kjente ikke så mange i kirka. Men iallefall var vi ikke mange unge enker. Føles urettferdig, at vi skal være der. Sitte der, høre navnet bli lest opp.
Kirkegården var vakker, mange, mange tente lys og lykter ved gravene i en mørk og fin kveld. Rørende.

Søndag 3.november startet med kake, lys, saft, ballonger, sang og gave på senga!
Hipp hurra for Theo, 5 år!
5 år siden du lille mann kom til verden 10 minutter over 6 på morgenen. Med gulmørk hud, ditt svarte hår og mørke øyne. Nydelige lille gutten våres!
23 dager før din termin kom du som bestilt. Litt tro på at det er mye vi ikke vet mellom himmel og jord: Vi tror Snåsa-mannen hadde et ord med i laget, og hjalp deg på veien, slik at pappan din skulle få være med på fødselen før innleggelsen på Riksen og den planlagte Stamcelletransplantasjonen.  Hadde du ventet til terminen, hadde pappa vært i full isolasjon på isolat på sykehuset...  Du kom den dagen jeg hadde satt som ønske da jeg snakket med Joralf - klart vi tror det spiller inn! :-) Den dagen skulle jeg også få hjelp til framskyndelse av fødselen på Kongsvinger, men det trengtes ikke likevel! Skal si jordmor Åshild ble litt overrasket da hun kom på vakt på ettermiddagen!

Dette dagen i 2013, ble feiret med fest for gutta på Hestehoven!

5 år. Mye skjedde i vår historie i disse vintermånedene som kommer. Mange merkedager kommer etter denne.


Mamma og pappa (mormor og morfar) har  vært her, ei hel uke. Mye som stod på handyman-lista fikk vi krysset av ved. Varmepumpa fikk ny viftemotor, og et tre, høyt som himmelen, måtte finne sin nye plass i vedskjulet! Og vi fikk så godt som all julegaveshopping unnagjort. Rart på mange måter å ha dem her, de har ikke vært her siden den tida i vår, da de reiste nordover igjen noen dager etter begravelsen.
Nå venter vi bare på at de skal komme tilbake til jul, det gleder vi oss til.

Og nå er adventstida rett rundt hjørnet.

lørdag 2. november 2013

Hvordan går det?


Hvordan går det?

 Hva skal man svare?
Det går. Det går greit. Det går bra.
Det må jo gå. På et vis. Har jo ikke noe valg.
Ting er ikke så annerledes enn tidligere i høst.

Et spørsmål jeg fikk en dag, var: "Kan det gå en hel dag uten at du gråter?"
Det hadde jeg ikke tenkt på før.
Måtte tenke meg om og kjenne etter.
Kan det det?
Ja, faktisk kan det gå en hel dag uten at jeg gråter. Jeg kan tenke mange tanker, høre en sang på radio som setter følelsene i sving, kjenne at hverdagen ikke er "som den skal", savne ham, ta meg i å vente på ham, være på kirkegården og alt det der. Dekke på til bare tre. Legge sammen klær til bare tre.  Men jeg gråter ikke nødvendigvis.
Ikke hver dag.
Slike erkjennelser setter spor.
Jeg vet ikke helt om det betyr så mye, om jeg gråter eller ikke. Det viser vel bare et nytt ansikt i sorgen. Dagene er ikke så annerledes likevel. Men vi kommer oss igjennom det, tilpasser oss.
Men det var en form for bevisstgjøring.
Det var det beste spørsmålet jeg har fått på lenge. 
Et spørsmål som ikke var tilfeldig, men stilt for å være til hjelp. Av noen som bryr seg.
Medmenneskelighet.
Jeg har slike mennesker rundt meg, som tar hensyn, men som stiller de riktige spørsmålene, som driver oss videre.

Det er godt å ha de menneskene rundt seg som tør å snakke om det vonde.
Men jeg kan gå bort, snakke med folk, være ute en kveld, og synes at det er ok, uten at den vonde, sorgen og savnet blir nevnt. Det er der, ligger rett under overflata, vi "ser" den, men trenger ikke nevne den, liksom. Tidligere syntes jeg det var både kunstig, vondt og rart at det ikke ble nevnt. Men nå, etter at vi har snakka om det, er det ok å ikke snakke om det også. Naturlig om det kommer opp, men likevel ok om det ikke gjør det også.

Hverdagen halter videre. Jeg gjør det jeg må. Klarer det jeg må.
Jeg har gjenopprettet PC'en, helt sjøl, da en virustrussel kom. Viktor-jobb så til de grader. Klarte det.
Jeg har montert nytt kleskap på Linas rom. Viktor-jobb. Klarte det og.
Måtte klare det, er både fornøyd og ikke fornøyd med det. Vil ikke måtte det. Sjøl.

---

Tilbakemeldinger på bloggen min får jeg hele tiden. Mange tilbakemeldinger. Både "live" og på facebook, som jeg har nevnt før.
Mange sier de kjenner seg igjen i det jeg skriver.
Kjenner seg igjen i mine beskrivelser av sorgen. Fordi de har mistet noen i sin nærhet. Ei mor, en far, søsken, besteforeldre.
Noen kan også kjenne igjen noe fordi de har vært igjennom en annen type sorg - skilsmisse. Å bli forlatt, å miste den man var glad i på den måten. Mye er likt.
Det er godt at folk tør snakke om det, en helt vanlig dag, at de har vært innom bloggen. Lest og grått, ligget våkne og tenkt, kjent seg igjen og sørget med oss. Vært glad det ikke er dem. Og så uendelig trist på vår vegne...

Innimellom er jeg innom jobben. Når er jeg klar for å begynne igjen? Det er så himla uvant, å ikke bare gjøre det en vil, har lyst til. En del av meg vil så veldig, resten av meg sier at det er alt for slitsomt, alt for mye ansvar, alt for styrete, alt for mye, rett og slett. Bruk tida. Ikke forhast deg, kjenn ordentlig etter...
Men jeg driver likevel å vurderer det...

lørdag 26. oktober 2013

På Rikshospitalet igjen

Å stenge av, eller fortsatt holde åpen - døra inn til Rikshospitalet.... Fotsatt er jeg veldig takknemlig for at den står på gløtt. Der er de som best kjente Viktor - i forhold til sykdommen og hva han og vi gikk igjennom. Og som sier jeg fortsatt må ta kontakt når jeg trenger det, komme innom når vi trenger det.



Denne gangen var jeg innom for å hente heim journalen fra Riksen. I forrige uke fikk jeg hjemsendt journalen fra Radiumhospitalet. Men ved å møte sjøl på Riksen, hadde jeg også muligheten til å møte anestesilegen fra "de siste dagene" , A Barratt-Due, igjen også. Han var der flere ganger gjennom tiden Viktor var på Intensiv2, men var veldig viktig særlig de siste dagene. Hilse på ham igjen. Det har jeg tenkt på, ønsket, men det klaffet ikke slik sist jeg var der.

Denne gangen kom jeg som avtalt med sykepleier J på Blodsykdommer, etter klokken 12. Kvart over tolv parkerte jeg, og var rimelig shaky da jeg gikk inn hovedinngangen, og bortover glassgata til D3 og oppgangen til avdelinga. Måtte stoppe i trappa opp, samle meg litt. 
J kom bortover gangen - så meg med en gang, hilste, snudde på hælen og rett inn på vaktrommet etter konvolutten ( tykk - ca 200 sider) før han kom mot meg. En god klem og noen gode ord. Før han ber meg gå ned igjen, og heller rekke en prat med legen jeg vil møte enn å snakke med ham. Han kan heller ringe meg, sier han. Og caller opp legen før jeg går ned til D1 - oppgangen til intensiven.

Skal ikke så være så detaljert om det vi snakket om, ikke hadde vi så god tid heller, men han ble nok noen minutter for sen til møtet han skulle på. Å hilse på ham igjen, føles nok noenlunde likt som når folk som har vært i ulykker osv hilser på sin "redningsmann". Det kan høres rart ut, men at det var akkurat denne legen, og den sykepleieren, på vakt denne dagen, er så utrolig viktig for hvordan vår opplevelse av det hele ble. Det var det viktig for meg å få sagt. Jeg har skrevet om det før, hvordan denne mannen virkelig satte seg inn i vår og Viktor sin situasjon, og viste at han brydde seg om oss.
Også nå imponerer han meg- at han, et halvt år etter disse dagene, husker hvordan Theo reagerte på informasjonen han fikk denne siste dagen, husker at mamma var med, at våre barns besteforeldre bor langt unna osv. Hvor mange pasienter han har ikke hatt i mellomtida? Tydelig at dette var en meget spesiell dag på jobb, ja. Men likevel...
Viser at han er rett mann på rett sted, det. Setter stor pris på det. 
Og jeg vet at han sjøl mener han bare gjorde jobben sin, men for oss betyr det så uendelig mye mer.
Det er godt å fortsatt ha døra litt på gløtt inn til Riksen – klarer ikke å forholde meg til tanken på at det er et avsluttet kapittel. Men så tenker jeg jo at de har mer enn nok med de pasientene og pårørende de HAR, og ikke har så mye tid og krefter til oss som er ”ferdig” med sykehuset, på en måte. Men bare det at vi har muligheten, og får vite at vi alltid kan ta kontakt, det er en god tanke.

Har tittet litt i journalen jeg fikk utlevert fra Jørn, det er mye å fordøye, så den blir nok ikke lest fra perm til perm med det første, med det føles likevel bra å ha den i hus.

Jeg er bare så glad for at vi fikk oppleve helse-Norge fra denne siden, for jeg vet jo at så mange har opplevd andre og dårligere erfaringer å se tilbake på. Men jeg kan med hånda på hjertet si at det finnes MENNESKER der ute i sykepleier- og legeuniformene, og vil derfor dele dette med dere!



-----

Lett blanding her nå.
For i tillegg til tilbakeblikk, i form av sykehusgjensyn og litt titting i journalen, har jeg igjen vært innom på jobb. Med BliMe- dans på fredag, sånt må jeg jo få med meg.
Og i helga har jeg også vært på fest - og ungene har vært på overnatting, slik at mamma skulle få litt "fri" som Theo sa! Tusen takk for fin oktoberfest til gode kolleger. Og tusen takk til barnevaktene Gunnhild og Leif! :-)

-----


(Rart at skrifta ble mindre midt inni teksten her, men får ikke endret det. Samma det.)

onsdag 23. oktober 2013

Høstferien

Vi har vært på høstferie!
Høstferien i fjor var i Rondane, da vi tilbrakte ei langhelg i Folldals-området, sammen med hele storfamilien. En kjempeopplevelse, det.

I år ble det ny vri.
Det er det jo på alt.

Så da vi fikk invitasjon fra Florø, fra Kristin og jentene hennes, som vi ble kjent med på Montebello i sommer, var saken klar.
Vi tok buss, buss, buss og fly til Florø!
Kjempetur - vi ble veldig godt imottatt, og hadde supre dager sammen med dem.
I svømmehallen Havhesten, ut på tur ut mot havet, og i Florøs byakvarie. Dagene gikk fort, for det var mye vi skulle rekke over! Ungene lekte godt sammen, og vi fikk pratet sammen i de sene( litt for sene) timer etter at ungene var i seng.

Takk for oss, Kristin!



 
Så vil jeg også, igjen, takke for alle flotte, koslige og støttende kommentarer fra dere som leser her inne. Kommentarene kommer fortsatt mest "live" og på facebook - men nå er det enkelt å legge igjen en kommentar her også. Koslig om du gjør det, så er det liksom litt samla her inne!
Ønsker dere en god kveld/natt!

søndag 13. oktober 2013

Om bursdag uten jubilant

Dagene ruller videre.
Høsten er her for fullt.
Fine, varme, klare dager,
selv om frosten har vist seg på nattens tid.

Høst er bursdager for mange i vår familie.
Og for første gang måtte vi feire bursdag uten jubilanten tilstede i livet.
 
Viktor hadde sin bursdag den 3. oktober.
Vi bakte kake og bestemte oss for å markere dagen hans.
Vi tittet på bilder sammen, og var på grava med roser og lys.
Uendelig trist og merkelig å markere dagen hans slik.
Og er det bursdag, må det også være gaver.
Og når Viktor ikke kunne få gave, syntes jeg det passet at ungene fikk hver sin i stedet.
De syntes det var stas, men merket jo at det var annerledes og ikke som det skulle være.
 

Ungene fikk hver sin figur fra Willow Tree - nøye plukket ut.
 
 
 
Tenker at disse figurene kan de ha med seg framover.
Synes de passer så fint, i forhold til alderen på ungene også.
Det stemmer så bra. Kunne like gjerne vært dem.
Så - dagen ble så bra som den kunne få blitt.
Vi kom oss igjennom den også.
Vi tre.
 
 


 
 
 
Noen ganger tenker jeg at jeg bare vil trekke dyna over hodet og si
"Wake me up when it's all over...When I'm wiser and I'm older..."
 
 
 
 
Vi har vært på høstferie også, kommer tilbake med mer om det...


lørdag 21. september 2013

Jeg har lest "Idas dans" og "Regines bok"

Jeg får helt frysninger bare jeg tenker på det.
De to bøkene er gripende, to unge jenter som må kjempe på liv og død.
Mot kreft. Blodkreft.
Sykdommen er ikke den samme som vår Viktor hadde, og kjempet i mot.
Men behandlingen er den samme. Stamcelletransplantasjon.
Ida i "Idas dans" kom aldri så langt at hun fikk transplantasjonen. Hun nådde ikke god nok remisjon av de forberedene kurene, leukemien festet taket for hardt. Hun fikk aldri sjansen til stamcelletransplantasjonen, det som skulle bli hennes store sjane til å bli kreftfri.
Regine, i den andre boka, fikk ganske tidlig i sin sykdom transplantert stamceller. Men likevel kommer den lumske sykdommen tilbake, igjen og igjen. Det blir snakk om ny transplantasjon, men sykdommens framdrift er ikke forenelig med det.
Begge bøkene anbefales.

De satte tankene i sving.
Stamcelletransplantasjonen/ beinmargstransplantasjon er en kjempeprosess. Med cellegiften i forkant, alt som må klaffe, med donor osv. Og alle må godtas i den spesielle nemda for å få tilbudet. Det anses som forsvarlig for pasienten, og man antar sjansene for helbredelse er tilstede.

Tenk for en sjanse å . Mange får aldri den sjansen. Og hva er alternativet?

Tenk for en sjanse å ta. Noen dør allerede på isolatet, fordi blodverdiene aldri stiger nok igjen. Fordi Stamcellene ikke blir godtatt av kroppen og frastøtes.
Noen dør etter kort tid, noen overlever, men med store plager; GVHD.
Noen får tilbakefall av grunnsykdommen, altså kreft igjen på nytt.

Selvfølgelig er det tragisk at medisinene, kuren mot kreften skal være så full av bivirkninger at man må dø av det. GVHD (Graft-versus- host-disease)og plager i det uendelige, problemer med slimhinnene i munnen, fysiske smerter i huden og alle infeksjonene på lungene, slik som Viktor hadde.
Noen lever i mange år med mer og mindre plager, med gode og verre perioder.
Viktor fikk over 4 år etter stamcelletransplantasjonen, som ble utført kort tid etter at lille Theo kom til verden.
Avdeling for Blodsykdommer på Rikshospitalet får masse skryt i Idas dans, da. For medfølelse og sin store kompetanse på området. Det er godt å lese. Noen av legene kjenner jeg igjen, de er nevt med fornavn i boka.
Dette med GVHD kunne jeg skrevet masse om, og artikkelen det linkes til er ikke lett å lese. Vi får se, kanskje jeg gjør det.

onsdag 18. september 2013

Et monument for all framtid...


Så var den kommet.
Godt og vondt på samme tid det osgå,
som så mye annet.
Et monument.
Hogget i stein.
Ingen vei tilbake.



 
 

Steinen er i "Cyenitt", Larvikkitt.
Skrift og dekor i sølv.
Og vi fikk satt vårt preg på den og gjort den personlig,
med ungenes tegning og skrift.
Lina har tegnet det store hjertet,
og skrevet "Vi savner deg" med sin håndskrift.
Theo skrev "PAPPA"
og tegnet det lille sølvhjertet under.
Synes det ble riktig.
 
-----
 
Ellers har høsten kommet.
Enda en ny årstid...

torsdag 12. september 2013

Å kommentere på bloggen...

Til alle dere som er inne og leser på bloggen min:
Tusen takk!
For det er mange innom, det ser jeg på statistikk-oversikten jeg har tilgang til på blogspot.
Og jeg får veldig mange tilbakemeldinger og meldinger, særlig på facebook.
Noen sier de heller vil melde meg der enn å kommentere her på bloggen, fordi de kanskje har prøvd og ikke fått det til.
Og jeg er kjempeglad for alle tilbakemeldinger, men skulle gjerne sett flere her på bloggen.
Men nå har jeg forstått at det ikke har vært så enkelt.
Ikke alle har Google-konto, ikke alle er interessert i å ha det heller. Og nå en stund har det ikke gått ann å kommentere som anonym.
Men det gjør det nå!

Klikk på kommenter, skriv noen ord, og velg "anonym" i rullegardinen.
Skriv gjerne navnet ditt i kommentarfeltet, da, for det er jo hyggelig å vite! :-)

Håper flere nå velger å prøve det, istedet for å melde meg på face! Prøv det! :-)

Så har det gått enda en måned...

                      Sommeren 1997, i bryllupet til Ingebjørg og Kjell             Torghatt-hullet juli 2012. En stor bragd av en stor mann!
                                                                                                                                                   

At 5 måneder kan gå så fort - og samtidig så sakte...
Både vår og sommer har gått, nå gjør høsten sitt inntog, og verden ruller videre. Uten Viktor.
Vi klarer etterhvert å venne oss til en ny måte å leve på.
Bare vi tre.
Og vi klarer oss. Selvfølgelig gjør oss det.
Men jeg klarer ikke å glede meg over at vi klarer oss, hvis du skjønner. Det finnes ikke noen glede i at jeg klarer å fixe det sjøl, at jeg bytter blandebatteri i dusjen, og gjør den ene "mannfolk-oppgaven" etter den andre. Jeg klarer det, men det er fordi jeg må. Jeg VIL ikke! Vil ikke verken måtte det eller klare det. 10 poeng til meg, men poeng uten glede og triumf...

Men det nytter ikke bare å tenke slik.
Vi må glede oss over ting også. Vi kan kjøre gjennom  tåka en tidlig morgen på vei til skole og barnhage og le og kikke ut i skoddeheimen og kose oss. Vi kan steke vafler en vanlig onsdagskveld. Vi kan høre på Lina som leser Molbo-historier høyt fra leseboka. Vi kan spille Yatzy, og tenke at det skulle vært med et navn til.Vi kan spille Hatt over hatt, og tåle at de gule hattene ikke får være med. Og likevel kose oss, men på en annen måte. På en ny måte.

Jobb, da? Er det ikke bedre å komme seg ut, spør noen? Senest i dag - i en telefon fra NAV. Jeg er ute! Jeg må opp om mårran, levere i barnehage, på butikken, ute å går tur, er på besøk osv. Jeg stenger meg ikke inne. Men å være på jobb er noe annet. Jeg har vært på besøk i klassen flere ganger, det er godt det. Men uten ansvar, uten at jeg MÅ. Og jeg blir skikkelig sliten av det. Ikke av ungene, men av hele settingen. Og det irriterer meg, på en måte. Jeg vet jeg må ta meg tid, og det er ikke det at jeg ikke vil jobbe.
Jeg klarer det ikke.
Uvant, veldig rar følelse. Men jeg skal fortsette å besøke dem, venne meg til.
For det går utover økonomien også, å gå over på arbeidsavklaringspenger ...

torsdag 29. august 2013

Venner er familie man selv velger....



Den siste tida, med alt vi har vært igjennom, er det mange som har spurt både meg og folk rundt meg om hva vi tenker framover.
Hvordan livet vårt blir. Om vi velger å bli boende her.
Eller om vi velger å flytte på oss, nordover, nærmere familien.

Det finnes mange måter å se det på. Mange grunner til både det ene og det andre.
Men vi blir. Her.
Det er her vi bor, her vi har slått rot, her våre barn vokser opp.
Vi flyttet hit av ulike årsaker. Klimaflyktninger, kanskje. Så fikk jeg jobb her. Trives. Nærheten til de store sykehusene ble jo ikke akkurat noen ulempe. Vi har skapt vårt hjem her.
Så slik jeg ser det nå, eksisterer det egentlig ingen tvil.
Vi blir her.
Mange sa de forsto det var det jeg hadde valgt, da Viktor ble gravlagt her. Og det er jo sant. Da var avgjørelsen tatt.

Og hva har jeg å tape på å bli?
Ingenting.
Her har jeg gode venner og et nettverk jeg setter stor pris på.
Nordafor har jeg familien min, selvfølgelig. Mamma, pappa, svigermor, søstre, bror, svogere og svigerinner +++ 
De er langt unna nå, ingen tvil om det. De ville nok satt pris på å ha oss nærmere, og det hadde jo betydd mer hjelp og avlastning på mange vis.
Men jeg har ikke lenger kontakt med så mange der, utenom familien.
Og familien har jeg jo uansett.
De vil jeg alltid ha.
Det vet jeg. Enten jeg bor her eller der.
De vil alltid være der for meg, og jeg kan ringe dem når jeg vil.

Da blir det helt feil å "ofre" alle vennene og nettverket her for å komme nærmere dem.
En kaffekopp i full fart, en telefon en sen søndagskveld, en rask gåtur en formiddag, en dag på stranda med venninne og barna.
Mange verdifulle stunder, som jeg setter så stor pris på.
Man ofrer ikke det.

Slik tenker jeg iallefall nå.
Om framtida kan ingen spå.


tirsdag 27. august 2013

Et dikt igjen


"Det gjelder å skyve vekk, men ikke miste.
Det gjelder å tenke på noe annet, men ikke glemme.
Midt i dagligdagse ord, så kjælne
at pelsen har lagt seg p
å dem før jeg stryker den:
Godt vennskaps ord, vind- og værord,
velmente forbifartsord. Ja,
midt i alt dette skvært jordnære
dukker likevel det andre opp, det egentlige,
det alt dreier seg om, det jeg må skyve vekk,
men aldri miste.
Det eneste jeg tenker på
når jeg må tenke på noe annet."


 
 

 Kolbein Falkeid, fra diktsamlingen "En annen sol"
 

Marianne Straume, psykologen som "jobbet med oss" på Montebello-senteret, presenterte oss for dette diktet.
Det passer jo så godt...




 
 
 
 
 
 
(Bildet har jeg funnet på google)

onsdag 21. august 2013

Ingen dager er like...

Når jeg først er inne i en "flink" periode, og det kommer innlegg her både titt og ofte, må jeg jo notere noe om dagen i dag også.
For ingen dager er like.

Tre ting i dag som gjorde dagen annerledes.
Tyngre enn jeg regna med.

En liten tur i skogen, med kaffetermos og matpakke, sammen med resten av gjengen fra klassen.
En fin stund. Litt småprating med unger og voksne.
Glad for at jeg tok turen.
Men også glad for å kunne gå igjen når det passa meg...

En mail jeg sendte i dag, som jeg gjerne skulle sluppet å sende.
Bestilling av gravstein.
Av alle ting.
Tenk at jeg må sitte med sånt.
Avgjørelsen på steintype, fasong, dekor, lykt, skrift og minneord - ikke lett.
Tror og håper resultatet blir bra, og at den liksom blir litt riktig.
Men så fryktelig, fryktelig grusomt.
Svart på hvitt måtte jeg skrive det, det som skal stå på steinen.
Hans navn...

En telefon jeg fikk på ettermiddagen.
Fra et telefonnummer som jeg gjenkjente, selv om jeg ikke hadde akkurat det numret lagra på telefonen. Jeg har mange som ligner....
Rikshospitalet.
Godt og vondt på en gang. Kjente jeg ble helt skjelven. Visste jo at han skulle ringe igjen nå i august, sykepleieren som kjente Viktor så godt. Men likevel ble jeg litt satt ut.
Men det løsna etterhvert, og jeg kjente det var helt OK å snakke med ham igjen.
De jobber med oversikt over forbindelsen mellom "sine" pasienter på avd for blodsykdommer / transplanterte og intensiven. For å se på hvordan de framover skal legge det opp i lignende situasjoner, respirator eller ikke osv.
Tida i respirator ble tida vi hadde for å forstå, "forberede oss". Jeg ville ikke vært den foruten.
Angående jornalen skulle han undersøke litt framgangsmåten. For jeg vil ha hjem journalen hans. Kjenner at jeg ikke er klar for at den skal bli lagret et x antall år på sykehuset, for så å bli makulert. Da skal heller jeg ta vare på den. Mulig det blir Oslo-tur for å hente. Kanskje både på Riksen og Radiumen. Vi får se.

Kjenner iallefall at disse tre hendelsene på samme dag, er nok.
Lufta går ut av ballongen.
Ble lite husarbeid i dag, gitt....




mandag 19. august 2013

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli,
da livet plut'slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille «vi kan klatre, vi».

Vi følte kronglesti'n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.
Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på si'ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti'n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.
Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti'n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla'er
men dufter ekstra sterkt på fine da'er.

La gå at det kan komme vonde ti'er
da sti'n vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
-Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende.

- Margaret Skjelbred

Barnehage- og skolestart...

... men ikke jobbstart likevel....

Hverdagen snirkler seg i gang. Sist uke hadde vi "prøvestart" på både barnehage og SFO, men bare et par dager før det ble planleggingsdager.
Men nå er hverdagen i gang. For fullt.
For ungene. Ja, for meg også, men ikke i jobb.

Det tok tid å innse det. Erkjenne det.
Før sommeren trodde jeg at når sommeren var over, skulle jeg tilbake i jobb. Ikke i full stilling, men ikke så langt unna...
I løpet av sommeren tenkte jeg mange ganger på dette. Om det var det beste.
Hadde nok for store forventninger til hva jeg skulle få ut av sommeren, tror jeg.
Men det måtte utenforstående til, fagfolk, for å fortelle meg det. At det ikke var lurt på satse så høyt.
Nedtur. Skikkelig nedtur.
Jeg vil jo jobbe!
Men jeg kjenner at det er det riktige likevel.
Og det var på en måte godt å høre andre si det. Bekrefte min egne tanker.
At jeg burde starte med lista lavere, og heller øke etterhvert og kjenne på godfølelsen det gir.
I stedet for å trappe ned og kjenne meg mislykket...

Ellers hadde jeg sikkert starta med 80% - og fått det rett i fleisen etter kort tid...

Så nå er jeg sykemeldt videre. 100%.
Så får jeg sakte men sikkert venne meg til dette livet.
La hverdagen slippe til, og kjenne på det, hva som funker og hva som ikke funker.
For jeg har lite energi.
Opptrapping i jobb må ikke gå utover ungene.
Det fortjener de ikke.

tirsdag 13. august 2013

Måneskinnslandet



"Måneskinnslandet" av Gunn Hild Lem

Hva skjer når noen dør? Hvor drar de? Kan man treffe igjen noen som er død?
Mange spørsmål kommer opp når man får et nært møte med døden.

Omtale fra forlaget
Tiril går i annenklasse og bor hos faren. Pappa jobber hjemme, og han og Tiril har bestandig tid til både å leke og prate sammen. Men en dag blir pappa syk. Snart er han så dårlig at han må på sykehus, og Tiril må flytte til mamma. Så dør pappa, og ingenting blir som før. Mamma er bare opptatt av jobben, og Tiril savner pappa. Nå som han er død, bor han jo i Måneskinnslandet, og hvordan skal Tiril komme seg dit for å møte ham igjen? "Måneskinnslandet" har vakre illustrasjoner av Sissel Horndal og forteller om hvordan en liten jente opplever tapet av faren sin, og hvordan hun ved hjelp av fantasien bearbeider sorgen for å kunne forsone seg med at han er borte.
Forfatter : Gunn Hild Lem.


Anbefales! Både Lina og Theo likte denne boka. Den var både varm,trist og litt skummel. Men ender godt til slutt, tross alt. Så godt den kan.

søndag 11. august 2013

4 måneder i sorgen


I dag er det 4 måneder siden vår kjæreste Viktor døde.
4 både lange og korte måneder.
Av og til kjennes det som en evighet siden.
For vi har venta sånn, venta hver dag på at han skal komme hjem igjen.
Venta på at dette marerittet skal være over...
Men det blir ikke over.
Det er slik det blir framover.
Erkjennelser.
Andre ganger kjennes det som det var i går. Eller i dag.
Alle detaljer, alle tanker, alle følelser kjennes så nært.
Jeg så min aller kjæreste dø.
Jeg så ham sovne inn og bli borte.
Minnene om den vonde virkeligheten.

Det er fortsatt like uvirkelig i dag.
Vi får dagene til å gå, og kan drive med mye annet som får tankene unna.
 Men det er der hele tiden.
Han er i våre tanker, i vår bevissthet i de fleste av våre våkne timer.
Og i søvnen.

I går kveld måtte vi lukte på parfymen hans, som står i skapet på badet.
Det lukta pappa... Det lukta godt, det.
Vi savner han hver dag.
I våre hjerter, til vi møtes igjen.


1997

 

lørdag 10. august 2013

Montebello i våre hjerter!

Vi har vært på familiekurs. For sånne som oss, der mor eller far er død av kreft.

Dette står å lese om senteret:
"Montebellosenteret (MBS) er en nasjonal helseinstitusjon for kreftpasienter og deres pårørende. Formålet er å gi hjelp til livsmestring.
Senteret skal også brukes til kurs for personell som arbeider med kreftsyke, og med andre oppgaver knyttet til kreft og kreftforskning. I samarbeid med Radiumhospitalet og andre relevante fagmiljøer skal senteret være et kompetansesenter i arbeidet med langtidseffekt etter kreft.
Montebellosenteret i Ringsaker kommune, Hedmark Fylke, er opprettet av Staten ved Sosialdepartementet og Det Norske Radiumhospital i 1990, og er organisert som en stiftelse."

(Klikk på bildene for å få dem større)

Og jammen var det flott der.
Rene luksushotellet, med flotte rom, spisesal og mange herlige rom til lek og hvile.
Vi fikk suiten, visstnok! (Om tildelelsen gikk på annsennitet i å leve med kreftsykdom - da var vi nok selvskrevne...)
Vi ble tatt i mot av fagpersoner og miljøarbeidere, som skulle ta seg av oss 23 voksne, og alle de 49 barna i alle aldersgrupper.
Mens barna ble tatt hånd om i Montebellos-skolen, som besto av alt mulig annet enn "skole", fikk vi voksen faglig påfyll i form av foredrag og gruppesamtaler.


Så godt å prate med mennesker som har opplevd det samme, som har mistet en kjæreste, mann eller kone. Så godt å få luftet ut tanker og følelser enda en gang.
Og høre hvordan de tenker, kjenner det.
Få bekreftet at det er normalt at ungene snakker lite om det.
Få bekreftet at vi vil tilpasse oss vårt nye liv etter hvert som tida går.
Sorgen vil ikke gå over.
Vi vil ikke komme over det. Det er ikke slik. Det er ikke meningen.
Vi vil lære oss å leve med det. Ta det med oss.
Men gradvis tilpasse oss, og gradvis se at livet selv gir overskudd.

Vi fikk fylt opp "verktøykassa" med verktøy og metoder for å møte hverdagen.
Til samtale med ungene, når de er klare for det.

Jeg er takknemlig for å ha blitt mer og mindre kjent med 22 nye mennesker, og mange av barna som var der.
God mat, trivelige uformelle samtaler, i solveggen og i en sofakrok i de sene kveldstimer.
Eller rundt frokostbordet og middagsbord. På en spasertur til brygga.

Mange dramatiske historier. Mange korte og lengre sykdomsforløp, mange ulike diagnoser, mange historier om Helse-Norges utilstrekkelighet. Om manglende kompetanse hos lokale sykehus. Om kampen for å bli hørt. Om å stå på for de vi har kjær, om håp og fortvilelse til beskjeden er et faktum. Om å følge sin elskede hele veien. Til døden skiller oss.

 
 Ungene har lekt, bakt, løpt, badet, malt, limt, ledd, ridd, kost og spist! 
På Hunderfossen var vi også!
Vi har pratet og pratet og pratet og pratet!
Jeg kommer til å savne å være inne i Montebello-boblen.
Selv om det var travelt på flere vis.
Uvant å følge klokka -
frokost klokka 8, skolestart og foredrag kl 9. Lunsj kl 13. Gruppe. Skoleslutt kl 16. Fritid. Middag kl. 17.30. Kino, tur eller aktivitetskveld. Og litt kveldsmat?
"Kan vi bare leke litt til?" I seng ca 21? Neppe! :-)
Kos og trivsel for oss alle, både små og store.

Påfyll i store doser til sjel og sinn.
Vi vokser på dette. Er blitt sterkere.

Og vi skal holde kontakten med de vi ble kjent med.



På skiskytterarenaen på Sjusjøen! Arti!
 
 
Theo på tur med en venninne!


Litt av uteområdet!
                                        
 




          Dagstur til Hunderfossen fikk vi også med oss! Litt tilvenning til livet utenfor bobla!

                Vi er veldig taknemlige for at et sted som Montebellosenteret finns, for oss.


fredag 9. august 2013

Hjemme igjen!

Etter ei uke i ei boble, på Montebello-senteret på Mesnali, ved Lillehammer, er vi hjemme igjen.
Det er både godt og vondt, for vi har hatt det så bra der.
Blitt kjent med masse nye folk som vet 100% hvordan vi har det.
23 familier var vi der. 49 barn, mellom 1 og 18 år, som hadde mistet enten en mor eller en far.
Sterke møter. Sterke historier.
Flott opphold som jeg skal komme tilbake til gjennom ord og bilder.

Anbefales!

torsdag 1. august 2013

Minnebok - og noen sommerbilder

Dag for dag ruller videre.

Sommerdager.
Sånne som Viktor var så glad i.
Med sol, strand, bading og glade barn.
Uten pappa.

Vi har fått minnebøkene vi har laget. Den har bilder helt fra Viktor var liten gutt, konfirmasjonsbilde, ungdomsbilder. Fra tiden "vår", før ungene. Med ungene, fra ferier og opplevelser, kosestunder. Fra sykehuset den siste tida. Begravelsen. Viktors liv.

Ungene har fått hver sin.
De har allerede sett mye i den.
I dag hadde de en stille stund med hver si bok etter frokost.
En av dem studerte bildene fra sykehuset, fra de siste ukene i pappas liv, mest.
Den andre var mest konsentrert over de første sidene i boka.


Et hjerte i sand

                                              Helgesjøen speilblank en sommermorgen


                                                               Possevatnet

lørdag 20. juli 2013

Bestevenn

Det er tidlig morgen. Regnfull sådan, det var visst flere av dem i våre ferieuker "heim" i Bindaln.
Vi ligger i senga enda.
I samme sanga som vi har ligget tre så mange ganger før.
 Ja fire også.

"Du trenger ikke være lei deg, du mamma. Du har din pappa du. Din pappa er ikke død. Men det er min pappa. Ikke din. "
Sier Theo.
Jeg blir stille, tenker på det han sa.

Jo, sier jeg. Han var mannen min, vet du. Kjæresten min.
Jar han bestevennen din?
Ja, han var det, vettu. Den aller beste bestevennen min.
Han ser at jeg blir trist når jeg tenker på det.
Legger armene rundt halsen min, gir meg en god kos, og sier:
Men jeg kan jæle bestejennen din, jæj, mamma!


Tydeligvis er det mange tanker som sirkulerer der inne. Er pappa det første han også tenker på når han våkner?
Tenker de like mye på ham som jeg gjør? Hver dag, hver time, hvert minutt?
Det er deres pappa som er borte....
Han kan aldri erstattes.

----

Vi har kommet sørover igjen, etter 3 uker i Bindal.

Her skinner sola. Vi er allerede solbrente.
Vi har vært på grava igjen. Det var fint.
Jeg er så glad ungene synes det er fint å være med dit. At de liker det, på en måte. Pynte og ordne, skifte vann, tenne lys.

søndag 7. juli 2013

Sommerlektyre?

Å lese om andre som har opplevd liknende situasjoner og sorg, synes jeg på en måte gjør godt.
Det setter ord på en del tanker og følelser som er der inne, men som er vanskelig " å få taket på".
Jeg kjennner meg igjen i så mye av det jeg leser.

Tidligere har jeg nevnt Hege Holm; "Pappa er en stjerne"

I sommer har jeg lest Knut Syrstad, hans egen beretning om sin sykdomshistorie; boken "Dør jeg nå?" Det er sterk lesning, og anbefales.

Gunn Hild Lem er enken etter Steinar Lem. Hennes bok " Sorg og sommerfugler" er også veldig godt skrevet. Setter ord på mye.

Ingvild Hurlimann-Lindset : " Jeg skal følge deg helt frem" handler også om en ung enkes beretning om opplevelsen av sykdom og sorg. Denne er kanskje litt tyngre å lese.

Her har disse bøkene gått på rundgang!
Ingen lystig sommerlesning, men nyttig og god lesing likevel.
Inn i de sene kveldstimer...

Fredag for litt over ei uke siden, sendte Kreftforeningen ut et nyhetsbrev til sine abonnenter.
Som en del av dette nyhetsbrevet, var mitt blogginnlegg med. Litt rart, og litt stort, at mine blogginnlegg blir spredt utover landet! :-)
HER kan du lese innlegget.
Her kan du se nyhetsbrevet
Her kan du melde deg på for å få tilsendt nyhetsmailer fra Kreftforeningen

lørdag 6. juli 2013

Ferietid...

På sommerferie uten pappa....

Ungene har fullt opp, liten tid til triste stunder.
Små søskenbarn tar mye av tida.
Men både bestemor, onkel, tanter og mormor har fått lese for dem. Ofte velges bøkene vi har med;
"Gule roser til pappa" og " Tror du pappa gråter?" Bøker med innhold som ligner det vi har vært igjennom.
Og vi har gått igjennom favoritt-mat-lista til pappa flere ganger i sommer - når pappafavoritter dukker opp! Potetsalat, jordbær med fløte osv...

Det er rart å være her uten ham.
Være hos svigermor uten ham.
Vi har vært på kirkegården, på gravene hos de nærmeste.
Snakket om gravstein.
Sett på gamle bilder, funnet bilder som skal være med i minneboka.

Alle steder minner oss om han.
Alt vi har gjort. Vært med på.
Alt han ikke får være med på.
Alt vi ville delt med ham, tatt han med på.
På båt-tur, grilling, middager med familien...

Men vi tror han er med oss, ser oss.

Livet akkurat nå?
Jeg vet at jeg kunne hatt det verre...
Jeg vet at det finnes folk i verden som har det verre.
Selvfølgelig vet jeg det.
Det er dager der livet smiler, som ikke er så verst.
Dager der jeg kan snu ansiktet mot sola, og tenke at livet tross alt karer seg videre.
Der vi kan ha det moro, og finne på ting. Prate og trives.
Det har kommet kvelder, der jeg kan legge meg til å sove uten alt for mange tanker. Så lenge jeg ikke legger meg for tidlig, må vite at jeg er så trøtt at jeg sovner...
Som oftest ligger det også en (liten) kropp i senga, som jeg kan krype inntil og få kos...

Andre dager er tyngre, med mindre energi.
Men det er jo ferie...

søndag 23. juni 2013

St.Hans-aften og trist bryllupsdag....



I dag var vi på kirkegården. 
Med en bukett peoner for anledningen...
Skulle ønske det var en benk i nærheten der i nærheten av grava. Så vi kunne sette oss ned litt, også de dagene det er fuktig i gresset. Som i dag.

Peoner er blomsten som har fulgt oss. I hagen har vi peon, og den er jeg veldig glad i.
Da vi giftet oss, håpte jeg at peonene ville blomstre, så jeg kunne ha blomster fra egen hage i buketten. Men de er litt sene, disse peonene mine, så det ble kjøpe-blomster. Men buketten lagde jeg sjøl.
Nå ligger buketten, tørr, men fortsatt rosa, i vitrineskapet.

Hvite peoner var hovedblomsten i begravelsen også. Fra meg.

Og nå i dag, var vi på grava med en bukett rosa peoner.

5 års bryllupsdag.
5 år siden vi giftet oss på Tinghuset, i all hemmelighet.
Og 2 måneder siden begravelsen...



Mimrebilder....
Hadde vi bare kunne fått feiret denne dagen sammen.