Hvordan går det?

Hvordan går det?

 Hva skal man svare?
Det går. Det går greit. Det går bra.
Det må jo gå. På et vis. Har jo ikke noe valg.
Ting er ikke så annerledes enn tidligere i høst.

Et spørsmål jeg fikk en dag, var: "Kan det gå en hel dag uten at du gråter?"
Det hadde jeg ikke tenkt på før.
Måtte tenke meg om og kjenne etter.
Kan det det?
Ja, faktisk kan det gå en hel dag uten at jeg gråter. Jeg kan tenke mange tanker, høre en sang på radio som setter følelsene i sving, kjenne at hverdagen ikke er "som den skal", savne ham, ta meg i å vente på ham, være på kirkegården og alt det der. Dekke på til bare tre. Legge sammen klær til bare tre.  Men jeg gråter ikke nødvendigvis.
Ikke hver dag.
Slike erkjennelser setter spor.
Jeg vet ikke helt om det betyr så mye, om jeg gråter eller ikke. Det viser vel bare et nytt ansikt i sorgen. Dagene er ikke så annerledes likevel. Men vi kommer oss igjennom det, tilpasser oss.
Men det var en form for bevisstgjøring.
Det var det beste spørsmålet jeg har fått på lenge. 
Et spørsmål som ikke var tilfeldig, men stilt for å være til hjelp. Av noen som bryr seg.
Medmenneskelighet.
Jeg har slike mennesker rundt meg, som tar hensyn, men som stiller de riktige spørsmålene, som driver oss videre.

Det er godt å ha de menneskene rundt seg som tør å snakke om det vonde.
Men jeg kan gå bort, snakke med folk, være ute en kveld, og synes at det er ok, uten at den vonde, sorgen og savnet blir nevnt. Det er der, ligger rett under overflata, vi "ser" den, men trenger ikke nevne den, liksom. Tidligere syntes jeg det var både kunstig, vondt og rart at det ikke ble nevnt. Men nå, etter at vi har snakka om det, er det ok å ikke snakke om det også. Naturlig om det kommer opp, men likevel ok om det ikke gjør det også.

Hverdagen halter videre. Jeg gjør det jeg må. Klarer det jeg må.
Jeg har gjenopprettet PC'en, helt sjøl, da en virustrussel kom. Viktor-jobb så til de grader. Klarte det.
Jeg har montert nytt kleskap på Linas rom. Viktor-jobb. Klarte det og.
Måtte klare det, er både fornøyd og ikke fornøyd med det. Vil ikke måtte det. Sjøl.

---

Tilbakemeldinger på bloggen min får jeg hele tiden. Mange tilbakemeldinger. Både "live" og på facebook, som jeg har nevnt før.
Mange sier de kjenner seg igjen i det jeg skriver.
Kjenner seg igjen i mine beskrivelser av sorgen. Fordi de har mistet noen i sin nærhet. Ei mor, en far, søsken, besteforeldre.
Noen kan også kjenne igjen noe fordi de har vært igjennom en annen type sorg - skilsmisse. Å bli forlatt, å miste den man var glad i på den måten. Mye er likt.
Det er godt at folk tør snakke om det, en helt vanlig dag, at de har vært innom bloggen. Lest og grått, ligget våkne og tenkt, kjent seg igjen og sørget med oss. Vært glad det ikke er dem. Og så uendelig trist på vår vegne...

Innimellom er jeg innom jobben. Når er jeg klar for å begynne igjen? Det er så himla uvant, å ikke bare gjøre det en vil, har lyst til. En del av meg vil så veldig, resten av meg sier at det er alt for slitsomt, alt for mye ansvar, alt for styrete, alt for mye, rett og slett. Bruk tida. Ikke forhast deg, kjenn ordentlig etter...
Men jeg driver likevel å vurderer det...