mandag 6. juni 2011

Action og liv i leiren, bokstavlig talt....

Denne helga har det lenge vært planer om at jeg, med mine sysaker, skulle delta på Liv i Leiren i Kongsvinger.
Men ingenting skal foregå på den enkle måten her i huset. Mulig det i grunn er litt risikosport, å i det hele tatt ha slike planer.... Men drømmer må man jo ha, og denne syinga er liksom min egentid, da.... Så som i fjor skulle jeg altså være med. Viktor skulle holde seg i form til å ta seg av barna noen timer. Det var planen.

Men ut i uka før denne årets store happpening, har Viktor sovet dårlig. Hunder som bjeffer, barn som våkner, hoste, vonde bein og doturer gjør nettene slitsomme til tider. Så natt til torsdag sov han spesielt dårlig. Likevel benyttet vi oss av torsdagen, Kristi Himmelfarts dag, til å gjøre litt ute, for han følte seg i OK form. På kvelden beiset vi terrassen på framsida i fellesskap. Men slike dager, da ungene er hjemme, er det ikke like lett å hvile på dagtid heller, og påfølgende natt sov han også dårlig. På fredagen var ungene i barnehagen, jeg hadde fri, men brukte dagen til den siste syinga + stryking og merking av sysaker....
Viktor var i gang med noe hele tiden, hadde liksom ingen ro over seg, fikk ikke til å slappe av på sofaen særlig lenge av gangen og fikk slett ikke sove. Han hadde ei uro over seg, vi følte det begge to, men kunne liksom ikke sette fingeren på hva det var.
Da kvelden kom og ungene hadde lagt seg, prata vi om det, om han var sikker på at han var i stand til å passe barna neste dag. Vi snakket om uroa han hadde i seg denne dagen, om det kunne være noe på gang igjen.....
Etterhvert som timene gikk denne kvelden, ble han verre, liknet mer og mer på hvordan han var da vi skulle på sydentur i fjor....
Han mente først det ville roe seg om han fikk sove, og tok en paracet og gikk å la seg. Vi var da enige om at om han kjente antydning til noe neste morgen, var det over og ut med Liv i leiren for min del.
En stund etter at han hadde lagt seg, ropte han til meg at jeg måtte ta med telefonen opp etterpå. Så gikk det et par minutter til, da sa han at han trodde jeg bare måtte ringe 113.
Tenk, å ligge med en slik følelse, og redsel for å få slike anfall som han hadde den gangen. Å ikke tørre slappe av, ikke tørre lukke øynene fordi han følte at han ikke hadde kontroll over hva som ville skje.
Kunne det være Sandimmun-speilet som var for høyt igjen?
Ambulansen kom, og vi hadde kontakt med vakthavende lege på avdeling for blodsykdommer på Rikshospitalet. Ambulansen ble rekvirert til Vinger, og ambulansefolkene skulle vidresende beskjeden om å ta sandimmunspeil.
Veldig tøfft når det står på, vanskelig å forklare hvordan han var og hvordan han følte seg. Kanskje vanskelig å forstå at dette trengte ambulanse og sykehusinnleggelse, men vi blir veldig vare for alle forandringer, og følelsen av at noe bygde seg opp var forferdelig. Det minnet oss grusomt mye om opptrappinga til flyturen i fjor, det er ialle fall helt sikkert. Og i så fall ville vi være føre var, så det ikke trengte gå så langt denne gangen. Og så kom alt så brått, ting forverra seg så raskt.

På sjukehuset ble han til søndag kveld, og legene på vinger hadde tett kontakt med riksen i helga.
Meget mulig det rett og slett var kroppen som sa ifra at han må være påpasselig med søvn og avslapning. 2 netter på rad med dårlig søvn, og lite søvn på dagene, var nok.
Han fikk intravenøs væske, siden kreatininprøven (nyrene) var høy, ca 212.
Dessuten var natriumverdien lav (?) hos han som bare liker salt mat, og salter alt til det uspiselige.... :-) Det blir prat om behovet for å ta salttabeletter.

Verken natriumen eller kreatininen burde tilsi et slikt sykdomsforløp, så størst sannsynlighet er det for sliten-teorien.

På kontroll på riksen mandag 6.6 sier de at kreatininen igjen er fin. Og at det faktisk er unødvenig å drikke mer enn 2,5 - 3 liter daglig. Det kan vanne ut saltet.
Men hvorfor da kreatininen var så høy?
Han har også fått resept på sovetabeletter, slik at han kan få sove. Det trenger han jo bare bruke når han kjenner at han blir gående for lenge uten søvn. For å koble ut og av, liksom restarte maskina.

Og Liv i leiren gikk av stabelen på lørdag, stor sett som planlagt, takket være gode venner. Jeg hadde med ungene på formiddagen en stund, før jeg kjørte dem til Skotterud igjen. De badet og lekte med små venner hele dagen, og var blide og fornøyde da jeg henta dem i 1/2 8- 8 tida!
Tusen takk for hjelpa, Lena og Karen! <3 br="">





1 kommentar:

  1. Det er godt å høre at Viktor er hjemme igjen og i bedre form! Det er ingenting å takke for, Åse. Tusen tusen takk for en koselig dag!

    SvarSlett