19 år gamle minner slår pusten ut av meg...

Ikke alle dager er like
Ikke alle dager er like gode
Ikke alle dager er like vonde, like tunge
 
som i dag.
Jeg er nede i en bølgdal.
Vet at jeg kommer opp igjen.
Har vært her før.
Det er noe med tida vi er inne i. Datoene.
Det er mars.

Det er et år siden ting virkelig dro seg til...
Det er 19 år siden Viktor og jeg møttes "på ordentlig" første gang.
Det er nå.

Disse to motpolene - starten og slutten.
Og alt det viktige imellom.
Og etterpå.
 
Det blir litt mye noen dager, kjenner jeg.
Tårene renner,
jeg smiler samtidig,
jeg har lest litt i gamle dagbøker, 19 år gamle dagbøker.
Usikkerheten og selvsikkerheten.
Den gode følelsen av forelskelse og å bli verdsatt.
Starten på alt.
Der var han, og der var jeg.
Og det ble oss.
Mot alle odds.
Til døden skilte oss.

Det er like vondt og ufattelig enda.
At jeg aldri skal kjenne armene hans rundt meg igjen.

I dag er bare minnene tilbake.
Godt jeg har dem.


Only my heart talkin'.    Full av gamle minner og en rød Galant.

Av nyere dato, men likevel.... The Story


----
Jeg leste for noen dager siden et annet blogginnlegg om sorg.
Der beskrives det så sterkt, så virkelig. Mer bokstavelig enn jeg klarer å gjengi de tunge dagene. Men likevel så likt.
Les det!

"Du vil savne ham bestandig."
Les mer om Maritas sorg på Marita.net

Mørke vinterdager...

Det er så rart, tida går så fort.
Både timene på dagen, og ukene og månedene.
Snart er det vinterferie på ungene. Jeg jobber fortsatt 20%, og ser at det er nok, foreløpig. Iallefall ut mars, så får vi se.

Disse dagene i februar har satt sine spor i meg. Kjenner at mange dager er tyngre.
Kjenner at det er lett å sammenlikne med de sammen dagene i fjor. Da vi merket sykdom, men ante "fred og ingen fare".

Viktor var jo prega av sykdom hele februar, og hadde en kraftig infeksjon med veldig høy CRP, husker jeg, rundt morsdagshelga. Han ble innlagt på Riksen for ei "langhelg", fordi infeksjonen ikke vill bort, tross medisinering.
Så han gikk glipp av Linas bursdagsfest OG morsdagen. Men kom hjem på ettermiddagen denne morsdagen, husker jeg, med en stor bukett røde, velduftene roser til meg!

I år fikk jeg gave fra ungene, fine selvlagde kort, og vi dro på restaurant for å spise. Vi koste oss så godt vi kan. Både ungene og jeg kjenner det jo ekstra på slike dager - det er ikke slik det skulle vært.
Men blomster ble det ikke.

Valentinsdag har det vært.
Lina har hatt bursdag igjen, blitt 9 år.

Alt dette merkes godt. Alt kommer så nærme igjen.

I fjor tok formen seg opp såpass etter runden på Riksen (avd for blodsykdommer) at etter ei lita uke hjemme for Viktor, fikk vi reise nordover på vinterferie.  Disse dagene hjemme skulle vise seg å bli de siste Ordentlige dagene her hjemme for Viktor.
 Lang kjøretur, men det var ikke noe problem. Som vanlig var det mest Viktor som kjørte. Sjøl om formen slett ikke tilsa verken skitur eller noe annet, VAR vi da ialle fall på vinterferie. Lina fikk fin bursdagfeiring med familien der, med pappa tilstede. Utover i uka endret ting seg. Det var ikke bare formen, lungeinfeksjon, men pusteproblemer satte kjepper i hjulene.
Innleggelse i Namsos  - dette det leses mer om HER og de påfølgende nyere innleggene.

Jeg husker følelsen av at det var skummelt, fordi pusteproblemene var noe nytt. Iallefall med slik "styrke".Hva var dette? Men samtidig følelsen av at dette går seg til, det gjør jo det. Selvfølgelig. Vi skal snart hjem igjen, liksom...

Rart, veldig rart. Et år siden.
Alt det vonde, de vonde dagene på sykehus etter sykehus, fra avdeling til avdeling, alt dette nærmer seg nå.
Så gjelder det å holde ut. Nok en gang.

Det sies, med stor overbevisning, at ting vil bli annerledes når bare dette første året har gått...
I hope.

Bursdagsjenta
Lina Viktoria, 9 år!

Nytt år - 2014

Vi har lagt jula bak oss.
Vår første jul uten Viktor, uten pappa.
Alt Viktor var for oss, vil vi alltid huske og ha med oss. Og det mangler så inderlig.
Mamma, pappa og svigermor var her fra et par dager før julaften, til ut i romjula.
Det var godt å ha dem her. Alt ville blitt enda mer merkbart, mer trykkende, om det hadde vært bare oss. Det hadde ikke gått.
Julaften og juledagene ble fine på sin måte, annerledes, men samtidig gode.
På julaften var vi i kirka på gudstjeneste hele gjengen. Vi tente lys ved grava, det var ikke bare enkelt, for det blåste veldig. Ungene syntes det var veldig facinerende og fint at det var så mye lys på kirkegården, ved alle gravene. Det var flott å se.
Jeg har vært i kirka en gang etter begravelsen, og det er jeg glad for. Da kunne jeg slippe de tankene litt mer nå. For de andre var det nok spesielt å gå inn i kirka - mange tanker om sist vi var her.

God mat, mye mat, lys og trivelig selskap. Men julestemning? Jeg vet ikke. Den var nok i grunn fraværende for min del. Det var mest rart - at nissen kom osv. Men men, jula gikk og vi kom oss iggjennom den på et rimelig vis. Jeg har fått den litt på avstand nå, og derfor blir tankene mine kanskje mer overflatiske om det nå, enn det ville vært om jeg skrev dette i romjula...
Gjestene våre var nok glade for at de feiret jula her hos oss, det gjorde nok godt for dem alle. Selv om det er tøft for svigermor å være her, alt kommer så mye nærmere, det blir mer reelt. Han er jo ikke her. Han kommer ikke heller...

Så kom 2014.
Nytt år - nye muligheter
rart å kjenne på, nå er året 2013 lagt bak oss. At dette året skulle bli slik, var det ingen som ante da vi gikk fra 2012 til 2013. Da feiret vi nyttårsaften her hos oss, med ei venninne med sine barn som gjester. Viktor var med og gjorde det han kunne, serverte og ryddet. Det var han som hadde ansvaret for rakettene (selvfølgelig)
Alt året så skulle by på, i form av sykdom og opp-og nedturer, var det ingen som ante noe om. Vi visste ikke at det skulle bli siste gangen
 Mye savn og sorg på slike dager.
I år var vi på Hesbøl og feiret nyttår.
To damer og 4 barn.
Det gikk også fint.

Så har jeg som smått begynt å jobbe litt igjen. 20% foreløpig.

Så hvordan går det nå, da. Egentlig?
Det er fortsatt en slags tomhet. 

Mange ganger tenker jeg at det er rart - det er bare oss tre. Så når vi er på vei hjem fra barnehage og skole - så er det hele familien på tur, liksom.
Det er bare oss.

Kjenner meg litt usikker på hvor denne bloggen tar veien framover. Det er liksom så lite nytt å komme med. Bortsett fra det rent hverdagslig oppdaterende.
Men samtidig litt fint å blogge, notere litt.
Og responsen jeg har fått, gjør det også verdt å holde på.
Så vi får se.
Plutselig kommer det et innlegg igjen, om ikke så alt for lenge.
For jeg har mer å oppdatere med.

God jul?

Er det ikke rart at vi fortsatt går og venter?
Det er noe som mangler, det er en tomhet her.
Plutselig kommer det over meg, som en bølge.
Skyller over meg og nesten knekker meg. Mens jeg koker middag, mens jeg henger opp klesvasken, når som helst.
 Han kommer ikke igjen, han lever ikke lenger. Vi får aldri se ham igjen.
Vi må klare oss alene.
Vi har jo bevist at vi kan det. Månedene går,
Og jeg føler at jeg repeterer meg sjøl.
 Det er lite nytt for dere som er innom og leser også.
Men det er jo slik det er.
Følelsene og tankene er ikke så annerledes enn de var.
Det er slik det er.
Det er dette vi skal leve med.
Kjenne på. Hver dag.

Jula, med pinnekjøttet som han var så glad i.
Lefse med juleskinke. Grisost.
Julebrus og riskrem med rød saus.
Det kjennes så feil å glede seg til det. Når ikke han er her.
Jeg har både bakt litt og vaska litt, for jula kommer jo.
Og vi må gjøre det vi kan for at den skal bli bra. Annerledes blir den.
Og aller helst ville jeg hoppa over hele jula, men slik er det ikke.
Theo skriver julekort - og teksten er er

TIL MAMMA PAPPA LINA    GOD JUL  FRA THEO

Pappa er med oss.

Den store gleden i juleforberedelsene er ikke der for meg i år - og det kjennes ikke fristende å pynte i rødt. Mulig det blir en mer dempet julepynt i år.
Men gleden og forventningene i øynene og ansiktene til ungene, hjelper meg. Viser meg at jeg må.
Gode venninner og gode kolleger drar meg i riktig retning. Hver dag.
Ja, jeg sitter mye alene også, på kveldene kjennes det særlig. Vi skulle jo være to. Være sammen om dette.
Nå er det bare minnene igjen.
Og hver kveld tenner vi lyset.

                  ------

I kveld har jeg via facebook  kommet over to klipp jeg vil dele med dere.

Et er et filmklipp av ei sterk dame som forteller om sitt liv som enke.
Det andre er link til en fortellling fra en pårørende, nå før jul, som forteller om sin manns kamp.

 Verdt å se og lese begge to.

Oslo-tur og advent!

For ei uke siden tok jeg og ungene oss en liten Oslo-tur.

Alvor og fornøyelse hånd i hånd.

Mest fornøyelse skulle det vise seg.

Tidligere i høst var jeg med på en konkurranse på Facebook - det handler om å gripe de muligheter som byr seg i livet. Selv om det var mange om beinet, var det altså vi som VANT! :-)

Og premien var en familiefotografering hos Fotograf Guro Skjelderup i Oslo.

Og dit kunne vi få komme onsdag 27. november.

Det ble en fin opplevelse, og bildene kan jeg legge ut etter hvert - må bare få dem først:-)

 

Men vi reiste inn til Oslo / Bærum allerede mandag kveld, og besøkte samtidig gammeltante Hilma.

Tirsdag var vi på Bærums Verk en liten tur, før vi reiste inn til Oslo.

Vi hadde nemlig en avtale på Rikshospitalet (igjen).

Denne gangen for ungenes skyld, mest.

Kanskje.

Etter at jeg var der sist, ble de også mer "modne" for å komme tilbake dit, til de kjente stedene vi har vært så mange ganger. Vi tente lys i "kirkerommet", og slapp mynter i begge ønskebrønnene. Litt leking og moro før vi møtte legen "vår".

Selv om ungene både hadde sett fram til å møte ham, på et vis, og visste vi skulle det, var særlig den eldste litt skeptisk de siste dagene. Hun ville ikke snakke så mye med ham, han måtte ikke spørre henne om noe, sa hun på forhånd.

Men møtet gikk over all forventning. På en benk i glassgata pratet ham med ungene som de var gamle kjente, både om den dagen som var så vond, hva de husker fra den dagen osv. Og til lettere ting som barnehage og skole, fritidsaktiviteter osv. Morsomheter i form av kappløp med tidtaking på mafå, ble det også tid til, før han måtte gå. Alt i alt en hyggelig opplevelse, tross alt.

Den mannen kan sin jobb, og mye mer enn det, det må jeg si.

 

Det er alltid både nedtur og opptur på en gang å komme tilbake på Riksen.

Nedtur på grunn av den egentlige grunnen til at vi er der.

Opptur på grunn av menneskene der, og måten de tar seg av oss på.

 

 

Etterpå spiste vi is, og tok trikken til byen. Så gikk vi på restaurant og deretter på teater! :-)

Jul i Blåfjell på Oslo Nye! Anbefales!

Klare for Oslo-tur i nysydde jakker! :-)

Så kommer advent sigende over oss. Med all glede og forventning det skal føre med seg. Litt tungt å ta innover seg all den gleden, kjenner jeg. Men likevel skal jeg jo legge til rette for at adventstida og jula skal bli fin. Og vi må bare godta at det er en som ikke er med på forberedelsene i år, at jula kommer til å bli annerledes, at julestemningen kanskje ikke er helt på topp.

Men -

Life isn't about waiting for the storm to pass -

it's learning to dance in the rain....

Lettere sagt enn gjort, dog...

November

Siden har det rullet en hel måned til.
Mange både gode og rare dager.

Allehelgenshelg.
Fullpakket av program.
Lørdag var det turndag for ungene, med framvisning etterpå. Benyttet tiden de var der til å forberede bursdagsfest. Etter flott framføring der, var det tid for å skifte og Lina skulle på Grease-konsert på Rådhuset med ei venninne. Theo og jeg  kjørte videre til Allehelgensgudstjeneste.

Rart å være tilbake i kirka. Har ikke vært der siden begravelsen. Theo var også klar over det. Sist vi var her, satt vi der, sa han og pekte...
Mange enker og enkemenn der, helt sikkert. Kjente ikke så mange i kirka. Men iallefall var vi ikke mange unge enker. Føles urettferdig, at vi skal være der. Sitte der, høre navnet bli lest opp.
Kirkegården var vakker, mange, mange tente lys og lykter ved gravene i en mørk og fin kveld. Rørende.

Søndag 3.november startet med kake, lys, saft, ballonger, sang og gave på senga!
Hipp hurra for Theo, 5 år!
5 år siden du lille mann kom til verden 10 minutter over 6 på morgenen. Med gulmørk hud, ditt svarte hår og mørke øyne. Nydelige lille gutten våres!
23 dager før din termin kom du som bestilt. Litt tro på at det er mye vi ikke vet mellom himmel og jord: Vi tror Snåsa-mannen hadde et ord med i laget, og hjalp deg på veien, slik at pappan din skulle få være med på fødselen før innleggelsen på Riksen og den planlagte Stamcelletransplantasjonen.  Hadde du ventet til terminen, hadde pappa vært i full isolasjon på isolat på sykehuset...  Du kom den dagen jeg hadde satt som ønske da jeg snakket med Joralf - klart vi tror det spiller inn! :-) Den dagen skulle jeg også få hjelp til framskyndelse av fødselen på Kongsvinger, men det trengtes ikke likevel! Skal si jordmor Åshild ble litt overrasket da hun kom på vakt på ettermiddagen!

Dette dagen i 2013, ble feiret med fest for gutta på Hestehoven!

5 år. Mye skjedde i vår historie i disse vintermånedene som kommer. Mange merkedager kommer etter denne.


Mamma og pappa (mormor og morfar) har  vært her, ei hel uke. Mye som stod på handyman-lista fikk vi krysset av ved. Varmepumpa fikk ny viftemotor, og et tre, høyt som himmelen, måtte finne sin nye plass i vedskjulet! Og vi fikk så godt som all julegaveshopping unnagjort. Rart på mange måter å ha dem her, de har ikke vært her siden den tida i vår, da de reiste nordover igjen noen dager etter begravelsen.
Nå venter vi bare på at de skal komme tilbake til jul, det gleder vi oss til.

Og nå er adventstida rett rundt hjørnet.

Hvordan går det?

Hvordan går det?

 Hva skal man svare?
Det går. Det går greit. Det går bra.
Det må jo gå. På et vis. Har jo ikke noe valg.
Ting er ikke så annerledes enn tidligere i høst.

Et spørsmål jeg fikk en dag, var: "Kan det gå en hel dag uten at du gråter?"
Det hadde jeg ikke tenkt på før.
Måtte tenke meg om og kjenne etter.
Kan det det?
Ja, faktisk kan det gå en hel dag uten at jeg gråter. Jeg kan tenke mange tanker, høre en sang på radio som setter følelsene i sving, kjenne at hverdagen ikke er "som den skal", savne ham, ta meg i å vente på ham, være på kirkegården og alt det der. Dekke på til bare tre. Legge sammen klær til bare tre.  Men jeg gråter ikke nødvendigvis.
Ikke hver dag.
Slike erkjennelser setter spor.
Jeg vet ikke helt om det betyr så mye, om jeg gråter eller ikke. Det viser vel bare et nytt ansikt i sorgen. Dagene er ikke så annerledes likevel. Men vi kommer oss igjennom det, tilpasser oss.
Men det var en form for bevisstgjøring.
Det var det beste spørsmålet jeg har fått på lenge. 
Et spørsmål som ikke var tilfeldig, men stilt for å være til hjelp. Av noen som bryr seg.
Medmenneskelighet.
Jeg har slike mennesker rundt meg, som tar hensyn, men som stiller de riktige spørsmålene, som driver oss videre.

Det er godt å ha de menneskene rundt seg som tør å snakke om det vonde.
Men jeg kan gå bort, snakke med folk, være ute en kveld, og synes at det er ok, uten at den vonde, sorgen og savnet blir nevnt. Det er der, ligger rett under overflata, vi "ser" den, men trenger ikke nevne den, liksom. Tidligere syntes jeg det var både kunstig, vondt og rart at det ikke ble nevnt. Men nå, etter at vi har snakka om det, er det ok å ikke snakke om det også. Naturlig om det kommer opp, men likevel ok om det ikke gjør det også.

Hverdagen halter videre. Jeg gjør det jeg må. Klarer det jeg må.
Jeg har gjenopprettet PC'en, helt sjøl, da en virustrussel kom. Viktor-jobb så til de grader. Klarte det.
Jeg har montert nytt kleskap på Linas rom. Viktor-jobb. Klarte det og.
Måtte klare det, er både fornøyd og ikke fornøyd med det. Vil ikke måtte det. Sjøl.

---

Tilbakemeldinger på bloggen min får jeg hele tiden. Mange tilbakemeldinger. Både "live" og på facebook, som jeg har nevnt før.
Mange sier de kjenner seg igjen i det jeg skriver.
Kjenner seg igjen i mine beskrivelser av sorgen. Fordi de har mistet noen i sin nærhet. Ei mor, en far, søsken, besteforeldre.
Noen kan også kjenne igjen noe fordi de har vært igjennom en annen type sorg - skilsmisse. Å bli forlatt, å miste den man var glad i på den måten. Mye er likt.
Det er godt at folk tør snakke om det, en helt vanlig dag, at de har vært innom bloggen. Lest og grått, ligget våkne og tenkt, kjent seg igjen og sørget med oss. Vært glad det ikke er dem. Og så uendelig trist på vår vegne...

Innimellom er jeg innom jobben. Når er jeg klar for å begynne igjen? Det er så himla uvant, å ikke bare gjøre det en vil, har lyst til. En del av meg vil så veldig, resten av meg sier at det er alt for slitsomt, alt for mye ansvar, alt for styrete, alt for mye, rett og slett. Bruk tida. Ikke forhast deg, kjenn ordentlig etter...
Men jeg driver likevel å vurderer det...